Vannsjekk uten folk

  • energi

Forgubbingen av fastboende kystfiskere har utløst et Eurekaprosjekt som kan bli millionbutikk for de to små bergensbedriftene Saiv AS og Argus Remote systems AS. Det nye produktet er helautomatisk overvåking og måling av vannkvalitet. Hittil har innsamlingen av slike data foregått manuelt.

Havforskningsinstituttet i Bergen har helt siden 1930-årene samlet informasjon om havområdene utenfor norskekysten ved hjelp av såkalte STD-sonder. Disse måler saltholdighet, temperatur og dybde. Sonden er støpt i plast, og inneholder et antall sensorer. Antallet og typen av sensorer varierer med hva som skal kartlegges.

Manuell innsamling

Dataene samles inn ved åtte hydrografiske stasjoner. Fiskere langs kysten reiser ut til målestasjoner en gang i uken, firer sonden ned til bunnen og opp igjen, tar den med hjem og kopler den til et modem for å sende resultatene av gårde. Slik kan det ikke fortsette, mener forsker Trygve Gytre ved Havforskningsinstituttet.

– Behovet for automatisering er stort. Operatørene eldes, og vi har problemer med rekrutteringen, sier Gytre.

Samtidig ønsker flertallet av landene med kystlinje mot Nordsjøen å finne en felles plattform for overvåking av vannkvaliteten. Dette utløste et Eurekaprosjekt med Havforskningsinstituttet som prosjektleder. De andre landene har imidlertid ikke de samme behovene som Norge, hovedsakelig fordi kystlinjene deres er langt grunnere.

Forprosjektet gjennom Eureka hadde imidlertid satt ballen i gang. Med Havforskningsinstituttet som kunde har Saiv, som produserer sonder, sensorer og programvare knyttet til dette, og Argus, som produserer fjernstyrte undervannsfartøyer, sammen utviklet en bevegelig sonde.

De tre partnerne er nå på jakt etter finansiering for å plassere en prototyp ved utløpet av Sognefjorden. Behvoet er fire millioner kroner. – Vi er i samtaler med både SND og Funn-ordningen, bekrefter Gytre. Om alt går bra kan en prototyp bli vist på en internasjonal messe i England allerede tidlig neste vår.

Utradisjonell løsning

Den nye STD-sonden er automatisert og ubetjent. Systemet består av en overflatebøye med solcellepanel og kommunikasjonsenhet, en kabel som strekkes fra bøyen og ned til havbunnen, en dokkestasjon nær bunnen og en sonde som beveger seg opp og ned langs kabelen.

En fast montert sonde vil normalt kreve regelmessig vedlikehold. Begroing representerer det største problemet.

Dette har de to bergensfirmaene løst på en utradisjonell måte. Sonden oppbevares på bunnen, festet til en dokkestasjon, når den ikke er i bruk. Fra sonden overføres de innsamlede dataene induktivt til dokkestasjonen, der en liten radiosender overfører dataene til bøyen på overflaten.

I dokkestasjonen ligger også en transformator og et batteri som lades fra solcellepanelet. Fra dette batteriet overføres strøm til et mindre batteri plassert inne i sonden, også denne overføringen skjer induktivt.

Ubåtprinsipp

Sonden er konstruert etter de samme prinsipper som en ubåt. Et stempel som trekkes ut, øker oppdriften. Når sonden skal ned igjen, presses stempelet inn.

– Sonden må være kontrollerbar og nøyaktig. Dette krever fin reguleringsteknikk, sier utviklingssjef Harald Pallesen hos Argus. Han vil ikke røpe overfor TUs lesere hvordan dette er løst, men han innrømmer at det er denne delen av prosjektet som har budt på de største utfordringene.

– Det krever et stort moment å bevege stempelet og vi må ikke få all belastningen på ett sted. De første utregningene våre viste at det var nesten umulig.

En stund forsøkte de å bruke gjenger for å skru stempelet ut og inn.

– Det fineste vi får til er en gjengestigning på én millimeter, og det er for grovt.

Lang levetid

Saiv konstruerer og bygger selve sonden. Firmaet har selv konstruert de sensorene som benyttes.

Med et litiumbatteri vil levetiden være flere år. Målet er å lage sondene så enkle at hvem som helst kan benytte systemet, samtidig som de er robuste. Det er muligheter for å utstyre sondene med flere sensorer, Saiv bruker RS232-forbindelse. Av de eksisterende manuelle sondene har Saiv solgt rundt 400 stykker. For de nye og automatiserte ser teknisk sjef Steinar Iversen et større marked:

– Vi arbeider med systemer som skal gå ned til 300 meter, men det er ingen prinsipiell grense.

Likevel ser Saiv hovedmarkedet i grunnere farvann, blant annet i oppdrettsnæringen.

– Det vil gi helt nye muligheter til å overvåke algeveksten, som er meget viktig blant annet for oppdrettere av skjell. Temperaturkontroll er viktig for å vite hvilke tider på året som er gunstigst for å sette ut yngel.

– Ja, vi ser muligheter for å selge langt flere av det nye, automatiserte systemet. Større markeder fins i både Sør-Amerika, USA og Canada i tillegg til at det norske.