Utgått på dato

For meg ser det ut til at spesialister (metallurger, kostkontrollere, konstruktører, planleggere, styrkeberegnere) lettere får jobb enn generalister. Videre er det lettere å få oppdrag som konsulent enn fast ansettelse. Da spiller det liten rolle om man er 60+, om man er kjent hos den potensielle oppdragsgiveren.

Jeg har vært i samme situasjon som de omtalte sivilingeniørene over 45–50 i Teknisk Ukeblad nr. 34/00. Skriving av jobbsøknader ga meg god ferdighet i maskinskriving. Jeg fikk noen søknader i retur der grunn til avslag ikke var angitt, men min alder, 45–50, var understreket. Det var overraskende og brutalt å erkjenne at ikke bedrifter ønsket å ansette meg. Jeg fikk til slutt en ny mellomlederstilling, antagelig fordi det var stor mangel på folk. Så ble konjunkturene igjen dårlige. Bedriften ble reorganisert, jeg fikk jeg nye sjefer, som i stedet for å si meg opp foreslo å flytte meg til en stilling man måtte vite jeg ikke egnet meg til, og som var 400 km hjemmefra. Heldigvis bedret markedet seg, etter nye omstillinger fikk jeg forståelsesfulle sjefer og kunne omstille meg ved å ta opp fag som jeg hadde interesse for, og arbeide som spesialist.

Det er normalt for en 45 år gammel sivilingeniør å sitte i en mellomlederstilling. Mellomledere, inkl. prosjektledere, bruker som regel lite av sine formelle kvalifikasjoner. De arbeider gjennom andre. Deres styrke er personlig autoritet basert på erfaring og rutine, kunnskap om bedriften og bransjen, og de uformelle nettverkene. Mellomlederen er tett integrert i sin bedrift. Å flytte en slik person til en stilling på samme nivå i en annen bedrift er derfor risikabelt, og det er vanskelig å vurdere hvordan han vil fungere i et nytt miljø. Når en person er blitt overtallig hos én arbeidsgiver, er det lett å anta at det finnes en god grunn. Selv om han kan dokumentere dyktighet, vil man anta at selvtilliten har fått en knekk, og da lider effektiviteten som leder. Det er mye tryggere for en bedrift å fylle slike stillinger ved internt opprykk. Jeg tror altså at en oppsagt mellomleder har et dårlig salgbart produkt.

De jeg kjenner som har kommet i arbeid igjen, fyller en boks i en organisasjon eller prosjekt der det står planlegger, kostkontroll, metallurg, DAK, konstruktør, eller tekniske beregninger. Dette er jobber med lavere status enn de hadde tidligere. Ofte arbeider de som konsulent, gjerne gjennom et utleiebyrå. Ratene reflekterer konkurransen, og betyr at en eldre konsulent ikke blir dyrere for bedriften totalt sett enn en fast ansatt yngre person. Utleiebyrået tar 10–15 prosent for salg og administrasjon, konsulenten får ingenting om han ikke får oppdrag og må selv ordne sin pensjon. Om konsulenten ikke fungerer, kan bedriften sende ham hjem på dagen. Passer han godt inn, kan han tilbys fast ansettelse. Etter hvert som konsulenten opparbeider en kundekrets, kan han selv ta salget og spare de 10 –15 prosentene. Det kreves at han oppretter et aksjeselskap så oppdragsgiverne slipper ansvar for skattetrekk osv.

Som konsulent får man varierende inntekt, men det er bedre enn ingen inntekt. I gode tider kan man tjene riktig bra. Man blir kjent i flere bedrifter, og sjansene for fast ansettelse bedres, om det er hva man ønsker. Man mangler jobbsikkerhet, men mange har jo erfart at slik trygghet mangler også i en fast stilling.

NIF og NITO bør ta et initiativ

Jeg anbefaler å danne en gruppe der folk som er “utgått på dato” kunne møtes. Det vil være til hjelp å møte folk i samme båt, man kunne utveksle erfaringer og markedsinformasjon. Den minst krevende form for gruppe er et nettsted, men det forutsetter at man kan bruke en PC, og mange mellomledere har aldri brukt sin. Noen er til og med avhengig av sekretær for å skrive. Så man kunne starte en slik gruppe som en Internett studiegruppe eller kurs. Det eneste som trengs er et initiativ fra NIF/NITO og et kurslokale med PC–er et par aftener. De folkene det gjelder har betalt sin kontingent i mange år, så det skulle være unødvendig for NIF/NITO å tjene på kurset. Jeg tror det finnes nok kvalifiserte folk som vil gi sin tid gratis, så det hele burde ikke koste mange kronene for deltagerne.

Å være uten jobb burde bety at man har tid til å gjenoppfriske kunnskaper og bygge opp ny kompetanse som gjør en mer salgbar. For de fleste er dette en lang og ensom vei å gå. Særlig de første etappene er tunge. Dessverre er det også kostbart om man allerede er arbeidsløs: Man trenger en bra PC med standard programvare og minst 17” skjerm. All relevant kompetanse forutsetter spesialprogrammer som dekker den valgte spesialitet. Disse koster ofte 30.000 til 80.000 kroner hver, og man trenger mer enn ett. Man bør helst finne en nisje der det i de nærmeste årene vil være selgers marked. En slik nisje åpnet seg for meg for 10-12 år siden, da det kom nye og etter hvert brukervennlige PC-baserte versjoner av programmer som tidligere krevde stormaskiner. Jeg kjøpte den beste maskinen på markedet (først en PC med to diskettstasjoner og 256 k RAM, så en AT med 640 k og harddisk), lånte programmene av bedriften og studerte hjemme, med god hjelp av kolleger. Nå har jeg en ny Pentium og har kjøpt egne program. De fleste programleverandører har nettsteder med tutorials, eksempler og brukergrupper som i noen grad letter læring.

Nå skaper vel Internett en rekke tilsvarende nisjer (forespørsler, produkter, patenter, osv.) Det finnes visstnok shareware som billige alternativ til en del standardprogrammer. Her har jeg ingen erfaring.

En gruppe kunne løse kostnadsproblemet: De fleste spesialprogram kan installeres på flere maskiner og kan brukes av flere enn én person. Lisensavtalene varierer i tekst, men sier stort sett bare at to personer ikke må bruke programmet samtidig. Antas at et spesialprogram i gjennomsnitt koster 50.000 kr, kan 25 personer som satser 10.000 kroner hver trene seg på fem slike programmer. Kanskje de kan oppnå studentrabatter inntil programmene brukes i betalt arbeid. Selvstudium blir ikke så tungt om man kan sende en e-post til andre i gruppen når man står fast.

Å starte på nytt i en spesialistfunksjon er bra på alle måter. Man legger nederlaget bak seg, og etter hvert kan man utnytte også erfaringene fra tiden før. Mine beste år i arbeidslivet var mellom 55 og 70.

Einar Kjelland-Fosterud

dr.ing.