Urbanisme i granskog

Etter snorklipping på Norges mest urbane møteplass, togperrongen på Nationaltheatret stasjon, ble vi invitert ned i betongbunkersen nedenunder. Her viser internasjonalt kjente arkitekter sine visjoner av hovedstaden i plexiglass, flimrende videobilder og syntetiske grantrær. Det spørs om interessen for byplanlegging blir større av den grunn. For her bombarderes publikum av trendy uttrykk som Økern–Oslo Megazone, Liquid Edge og ordkonstruksjonen naturban, sammensatt av natur og urban. Det er spektakulært og underholdende som Lotto-reklamen mellom fjernsynsprogrammene. Men reklamen har i hvert fall et budskap – om du liker det eller ikke. De som står bak utstillingen under Nationaltheatret, har imidlertid forstått lite av begrepet kommunikasjon, dersom de skulle ønske seg et bredt publikum.

Meldingene du finner på murveggene og i brosjyrene er luftige som gjennomtrekken i togtunnelen. – Vi ønsker å drive naturen inn i byen igjen, skriver for eksempel det nederlandske arkitektkontoret MVRDV, og viser et landskap der det er vanskelig å se byen for bare trær. Samtidig vises en videofilm tatt opp fra en bil i fart der du kan gjenkjenne grønnsakshandleren utenfor Majorstuhuset og andre glimt fra virkeligheten. Men hva så?

Åpningshøytideligheter er ofte kaotiske, og som journalist er jeg vant til at budskapet ikke alltid ligger fremme i dagen. Men etter én time i denne undergrunnen følte jeg meg som barnet i eventyret om keiserens nye klær: Her var det en fullstendig mangel på substans.

Men for all del; ta en tur og se selv. Utstillingen står i en hel måned, og gratis er den også. Arkitekturtriennalen 2000, som arrangeres av Norske Arkitekters Landsforbund og en rekke samarbeidspartnere, omfatter også en konferanse der deltakerne i hvert fall er nødt til å snakke sammen.

Så da så.