Etter min oppfatning ville denne praksisen vært akseptabel dersom begge
følgende betingelser var oppfylt:
1. Telefonsvareren gir hele tiden beskjed om hvilken plass man har i køen,
slik at man kan følge med at det virkelig går fremover og bedømme omtrent
når man kan vente å bli betjent.
2. Den man ringer til betaler telefonregningen.
Å la innringeren betale for å få lov til å stå i kø, uten at man en gang gir noen form for antydning om hvor lang ventetiden vil bli, betrakter jeg som en ren fornærmelse overfor innringeren. Slike køordninger er blitt en behagelig sovepute for mange bedrifter og etater.
«Eierne» av telefonnumre med slik køordning har ingen motivasjon for å
effektivisere tjenesten, unntatt i de få tilfellene der tap av kunde til en mulig konkurrent er en reell risiko.
Munkeberg spør om det er teknisk mulig å la den man ringer til betale for
Ventetiden. Akkurat det tror jeg er heller vanskelig all den stund det ikke
går noe spesielt signal tilbake til sentralen i det øyeblikket man overføres fra telefonkø til noen som svarer. Imidlertid er det en meget enkel løsning på dette spørsmålet: La det være en forutsetning for å benytte telefonkø at det telefonnummeret som ringes, er et 800-nummer. Dette måtte vel i tilfelle gjennomføres ved en forskrift, noe jeg ærlig talt tviler meget sterkt på om teletilsynet uten videre vil la seg motivere til å bestemme. Men hvis organisasjoner med litt tyngde begynner å øve påtrykk?
Sven Pran
