3D-linse er nytt til Lumix GH2. (Bilde: Jörgen Skjelsbæk)

TEST: Panasonic Lumix DMC-GH2

Panasonic Lumix DMC-GH2

  • Funksjonalitet: Det har alt du trenger av manuelle funksjoner og den beste automatikken vi har sett
  • Design: Ser ut som et lite speilreflekskamera
  • Ytelse: Et fantastisk kamera for både bilder og video
  • Pris: Omtrent som konkurrentene

Se vårt terningkast nederst i artikkelen.

Panasonic Lumix DMC-GH2 er, som navnet antyder, andre generasjon av toppkameraet til Panasonic. Det første, GH1, som vi har brukt i et års tid, har vært veldig bra og har høstet svært gode kritikker. Vi har testet etterfølgeren og er meget imponert.

Førsteinntrykket av GH2 er at det ser ut som et lite speilreflekskamera. Og både pris- og funksjonsmessig er det i denne klassen.





To søkere

En av de beste tingene med GH2 er den tre tomme store søkerskjermen som kan svinges ut og dreies. Det gjør det veldig enkelt å ta bilder fra mange ulike vinkler.

GH2 har også fått trykkfølsom skjem slik at man kan trykke på det punktet man vil ha i fokus. I tillegg har man den innebygde søkeren som i et tradisjonelt speilreflekskamera.

Forskjellen er at man ser inn i en høyoppløselig LCD-skjerm.

FOTO: Jørgen Skjelsbæk. Jörgen Skjelsbæk

Objektiver

Et av de store poengene med slike hybridkameraer er at kunne skal kunne skifte objektiv. Det finnes nå 14 ulike utgaver å få inklusive et med to linsesystemer for å kunne ta tredimensjonale bilder. Og det fungerer faktisk, selv om man må ha en 3D-TV eller PC for å kunne se dem.

Vårt favorittobjektiv er 14–140 mm med optisk stabilisering som gir fantastiske bilder under de fleste forhold uten at kameraet blir for voluminøst.

Med dette objektivet koster kameraet rundt 12 000 kroner.





Mer lysstyrke

Trenden de siste årene har vært å lage kameraer med høyere ISO-verdier som klarer å ta bilder under dårlige lysforhold uten bruk av kunstig belysning. Den andre trenden med flere megapiksler er ikke noe til hjelp her. Når hvert piksel blir mindre blir det mindre lys det. Uten at signal/støy-forholdet endrer deg vesentlig blir egenskapene i dårlig lys i utgangspunktet dårligere.

Heldigvis kommer bedre signalbehandling og kraftigere prosessorer til hjelp.

Her kommer den nye trekjerne Venus Engine-prosessoren til god hjelp, selv om ikke GH2 kan vise til de samme ISO-verdiene som i noen Canon- og Nikon-modeller, som har mye større sensorer, så er et verdiområde på 160–12800 ganske bra.





Fantastisk video

FOTO: Jørgen Skjelsbæk. Jörgen Skjelsbæk
Den raskere prosessoren i GH2 gjør at kameraet har fått enda bedre videoegenskaper enn forgjengeren. I noen kameraer er det et problem å autofokusere mens man tar video, men det har Panasonic løst med lynrask kontrastbasert fokusering.

Videoene fra GH2 står ikke noe tilbake for de fleste dedikerte HD-videokameraer.





Den magiske knappen

Den største godsaken av alle på GH2 er den innstillingen på funksjonshjulet som heter iA, for Intelligent Auto.

Bruker du iA gir du hele ledelsen over til automatikken og vår erfaring er at den gjør omtrent alltid en mye bedre jobb enn vi selv klarer å stille inn manuelt.

Akkurat som vi forventer av et vanlig kompaktkamera.

FOTO: Jørgen Skjelsbæk.





Hybrider uten speil

Hva skal man egentlig med speilet i speilreflekskameraene?

FOTO: Jørgen Skjelsbæk Jörgen Skjelsbæk
Det har noen produsenter og stadig flere brukere spurt seg. I de gamle analoge dagene var det opplagt at speilet hadde en misjon. I stedet for å se ut av en optisk søker kunne du se ut av det samme objektivet som i neste øyeblikk, når speilet vippet opp, ledet lyset inn på filmen. Det var en 1:1 forhold mellom det du og filmen så. Byttet du objektiv så endret bildet i søkeren seg.

I kompaktkameraene var det ikke plass til noen speilmekanisme så de måtte ha en optisk søker på siden. Det gjorde utskiftbar optikk veldig vanskelig og du og filmen så fra ulike vinkler.





Speil i en digital verden

Hvorfor trenger vi speilmekanismen i digitale systemkameraer? Altså modeller med utskiftbar optikk. Det er sannelig ikke godt å se behovet lenger. Det at så mange har det skyldes nok at i dette segmentet skulle man ha speilreflekskameraer. Det var det som var tradisjon. Dessuten var ikke LCD-skjermen i søkeren mye å rope hurra for tidligere. Men det har endret seg. I dag er etter vår mening speilmekanismen litt som det man før sa om blindtarmen: noe som er der, men som evolusjonen har gjort overflødig. I systemkameraer uten speil ser man inn i en LCD-søker og ser akkurat det sensoren ser. Altså samme argument som man brukte om speilet da det i sin tid kom.





Hybridkamera

Mange har begynt å kalle slike kameraer for hybrider. De har ikke speil, de har utskiftbar optikk, de er mindre og lettere enn speilrefleksene og kan by på kompaktkameraets enkelhet i bruk.





Micro Four Thirds

Panasonic og Olympus allierte seg for litt over to år siden rundt en de kalte Micro Four Thirds beregnet på speilløse systemkameraer. De definerte en sensorstørrelse som var vesentlig større enn i kompaktkameraer, men mindre enn i speilrefleksene. Det gjorde at dimensjonene på optikken også krympet. Objektivinnfatningen ble også standardisert. I tillegg sparte det både plass og kompleksitet i kamerahuset når man droppet speilet. Nå finnes det flere utgaver av slike standarder fra andre fabrikanter som Samsung og Sony.

Les også:

Skal knuse kompaktkameraene