Norge har noen av de største tareskogene i Europa. Fra Øst-Finnmark til Agder vokser det tett med tare på havbunnen – store, brune flak som vaier i vannmassene, og som er like vakre som de er viktige for livet i havet.
Men taren er ikke bare natur. Den er også politikk, industri og klimaløsning. De siste årene har flere forskningsmiljøer, gründere og næringsaktører fått øynene opp for taren som en ny ressurs i det grønne skiftet.
– Taredyrking er en ny og ambisiøs næring i Norge, med mål om å både vokse og være bærekraftig, sier Marie Stilling, som er doktorgradsstipendiat i vitenskaps- og teknologistudier ved TIK-senteret på Universitetet i Oslo (UiO).
Hun følger utviklingen av den norske taredyrkingsindustrien tett – ikke for å måle biomasse eller CO2-fangst, men for å forstå hvordan vi mennesker forsøker å gjøre taren til noe verdifullt.
Tare på tau
Tare har lenge vært brukt i Norge, først og fremst gjennom villhøsting, forteller Stilling. I dag er vi verdens tredje største produsent av villhøstet tare, og mesteparten går til produksjon av alginat – et stoff som brukes i matvarer, kosmetikk og medisin.
– Næringen kalles ofte alginatindustrien, fordi den høster tare for å produsere alginat. Men den har begrenset vekstpotensial, siden den er avhengig av naturlige tareskoger. For mye høsting kan skade det sårbare økosystemet, og taren spiller en avgjørende rolle for livet i havet. Derfor peker mange på taredyrking som det bærekraftige alternativet., sier Stilling.
I stedet for å høste fra naturens egne reserver, kan man dyrke tare på tau i sjøen. Taredyrking krever verken jord, ferskvann, gjødsel eller sprøytemidler. Dessuten binder taren karbon. Det gjør at mange ser på næringen som en god mulighet for grønn vekst, tror Stilling.
Hun understreker at taredyrkere ønsker å bidra til det grønne skiftet.
Opptatt av miljø
Taren kan være nyttig til mangt. Mange jobber nå med å få til å bruke dyrket tare i alt fra bioplast og bioenergi til mat for både dyr og mennesker. Mange håper at taren kan erstatte mindre bærekraftige proteinkilder som kjøtt, fisk og soya.
– Men skal taredyrking monne som klimaløsning, må produksjonen skaleres opp betraktelig, sier Stilling. Det skaper nye spørsmål: Hva skjer med de lokale økosystemene dersom man fyller havet med dyrket tare? Vil store mengder tare i havet nødvendigvis være bra?
Stillings inntrykk er at taredyrkere er svært opptatt av bærekraft. Et viktig poeng for næringen er å bruke lokalt, genetisk materiale, altså tarefrø fra samme område som de dyrker i, for å unngå å forstyrre det genetiske mangfoldet i havet.
Hun ser at flere produsenter er opptatt av nettopp dette. De ønsker ikke bare å skape økonomisk vekst, men å gjøre det på naturens premisser.
– Mitt klare inntrykk, basert på samtaler med aktørene, er at de er genuint opptatt av miljøet. Derfor opplever de at de står overfor vanskelige dilemmaer.
På taregårder
Stilling har besøkt flere taredyrkingsanlegg langs kysten. På en av farmene ble det produsert tare av høy kvalitet – til bruk i menneskemat.
– Fordi taren skal brukes som mat, vil de bare ha tare som er ren, forklarer Stilling. – For å oppnå det, renser de taren for hånd i stedet for å bruke maskiner.
De som arbeider på farmen, må lære seg å skille mellom ulike arter – for eksempel sukkertare og en annen tangart som inneholder svovelsyre og kan gi brennende munnfølelse.
– Det at de håndterer taren på den måten, gjør at de ser skjønnheten i den og oppdager hvordan den lever sammen med andre arter. For eksempel passer de godt på små rognkjeks som har gytt i taren – de blir fjernet forsiktig og lagt tilbake i havet, også de som er døde, observerte Stilling.
Hva er egentlig verdifullt?
Som del av det store forskningsprosjektet Value Threads ser Stilling på hvordan verdi skapes gjennom praksis. Nourishing Weeds er tittelen på doktorgradprosjektet hennes.
– Jeg ser ikke på verdi som noe man bare finner, men som noe man gjør – verdi er et resultat av det vi kaller verdsettingspraksiser, forteller Stilling.
Disse praksisene kan være alt fra måten man dyrker på til hvordan man utvikler tarefrø eller forsøker å finne anvendelser for taren i produkter. Her står både økonomiske og økologiske hensyn på spill – men ikke nødvendigvis på samme måte.
– Store volumer og lave priser verdsettes fordi det er det prosesseringsindustrien etterspør. Men det handler altså ikke bare om profitt. Det handler også om hva man mener er «godt»: at mye tare er bra for klimaet. Her ser vi en annen type verdsettingspraksis enn hos dem som renser taren for hånd. Men dette er også en måte å verdsette tare på for mer enn kun dens økonomiske verdi.
For Stilling handler det ikke om å si at én modell er bedre enn den andre. Hun ønsker heller å forstå hvordan økonomi, teknologi og kultur henger sammen – og hvordan dette kommer til uttrykk i utviklingen av en ny næring.
Ønsker for verden
Økonomi handler ikke bare om penger, påpeker hun. Det handler også om våre kollektive ideer om hva som er viktig i livet – og hva vi bør satse på som samfunn.
– Vi tenker gjerne på økonomi som noe bare økonomifaget handler om. Jeg prøver å vise at økonomi også handler om mennesker, om drømmer og ønsker for verden.
Stilling ønsker å nyansere forhold vårt til økonomi og mener det er nødvendig å åpne opp for en bredere forståelse av hva økonomi faktisk er – og kan være.
For bak tall, modeller og markedsanalyser ligger det alltid forestillinger om hva slags samfunn vi vil ha. Økonomiske valg er ikke nøytrale; de bærer i seg normer, verdier og antakelser om hva som teller, og hva som ikke gjør det. Derfor, mener Stilling, kan vi heller ikke forstå økonomiske systemer uten å se på hvilke kulturelle og etiske vurderinger som ligger til grunn for dem.
Dette utfordrer tradisjonelle forestillinger om hva økonomi er. I stedet for å se natur som en passiv ressurs, oppfordrer hun til å tenke på tare som en medskaper av verden. Økonomien står ikke står utenfor naturen, men er dypt innvevd i den. Når vi utvikler nye næringer som baserer seg på marine ressurser, bør vi derfor spørre oss hva slags relasjon vi egentlig ønsker å ha til havet – og til de artene vi høster eller dyrker.
Noe vi har felles
– I den forstand er økonomi også et kvalitativt fenomen – noe som handler om hvordan en ny type grøde skal bli en del av økonomien, men også om hva det vil si å ta hensyn til økologiske sammenhenger og hvilken rolle etikk skal få spille i økonomien.
Hvilke verdier vi løfter fram, former både naturen vi er en del av og samfunnet vi bygger. Om vi betrakter økonomi som noe som finner sted i et hav og i et miljø vi er felles om, mener Stilling at vi virkelig kan begynne å forstå økonomi som et felles anliggende – ikke bare som et fagområde for økonomer med spesialkompetanse.
– For økonomi handler ikke bare om forbruk og produksjon, men også om hvordan vi verdsetter, prioriterer og forholder oss til hverandre og til naturen.
Artikkelen ble først publisert på Apollon.uio.no
EU-politikere: Kniver om tempoet i klimaomstillingen
