Vegvesnet bygget to broer i Lodalen i Oslo som ledd i planenfor ny firefelts innkjøring til sentrum på 80-tallet. Planene ble imidlertid endret, og nå kan broene rives. Slikde står nå, er de daglig påminnelser om at ikke alt går som man planlegger til enhver tid. Slik er det i et dynamisk samfunn.

Tabbebruer til riving

  • nyheter_bygg

Knusende kritikk er ikke alltid konstruktiv. Endring av planer kan føre til at påbegynte løsninger også må forandres. Det kan fort bli dyrt. Å fortsette i feil spor kan likevel bli enda dyrere.

Men uansett om endringer skjer til det bedre, er det nok av forståsegpåere som kommer med knusende kritikk når halvferdige løsninger må saneres.

Dette kommer helt sikkert til å skje når den ene eller begge de to broene i Lodalen i Oslo rives. Da står Statens Vegvesen lagelig til for hogg. Som oftest når skjellsordene hagler, er det på grunn av manglende utført arbeid eller sendrektighet. Nå lurer mange på hvorfor Vegvesenet var så utrolig raske i midten av 1980-årene.

Da ble påkjøringsramper fra Lodalen til Ekebergtunnelen planlagt. Dette skjedde samtidig som Vålerengatunnelen ble bygget. Ifølge seksjonsleder Anders Aaram i Statens vegvesen inngikk broene i en plan om alternativ firefelts innfartsvei til Oslos sentrum. Den skulle gå fra Lodalen via Galgeberg og ned til Schweigaards gate.

Raskt ute

Men nye løsninger kom til. Gamle Oslo og indre øst kom i fokus. Det skulle ikke legges til rette for sterk trafikk gjennom denne bydelen. Dermed ble det lagt nye planer. Påkjøringsrampene ble i hovedsak unødvendige. Men de var altså allerede bygd.

Aaram sier at dersom forbindelsen fra Lodalen til Galgeberg hadde blitt bygget med fire felter og delvis i tunnel, ville regningen kommet på 200-250 millioner kroner. Den løsningen som senere ble valgt, kom på 40 millioner kr. For øvrig er deler av den ene broen tatt i bruk som avkjøringsrampe fra Ekebergtunnelen.

Enhver løsning er barn av sin tid. De eksisterende planene tilsa at det ville skape minst forstyrrelse og trafikale problemer å ta utbyggingen i dette området i en enkelt periode. Aaram sier hensikten blant annet var å unngå å skape problemer for jernbaneaktiviteten i Lodalen i to omganger.

Sett i lys av de nye planene som omsider kom på bordet, var det naturligvis forhastet og feil bruk av ressurser å bygge disse broene. De har fortsatt ikke vært i bruk. Men i ettertid er det alltid lett å komme med kloke innspill.

Best tross alt

Det er fristende å klage på planer som ikke var grundige nok. Men det er likevel ingen grunn til å unnlate å rive en bro som ikke har noen funksjon i fremtiden, men tvert i mot hindrer utbyggingen av Kværnerbyen. Det er vel heller ikke noen grunn til å trette om hvem som bør betale gildet. Utbygger må ta regningen - med friske penger fra Staten. Samfunnet må til enhver tid velge de løsningene som utnytter tilgjengelige midler best. Og er det bygget etter planer som ingen kunne ane ville bli endret - er det ingen grunn til å la dette legge føringer for videre utvikling.

Det som kan kritiseres ved en rekke andre prosjekter, er manglende evne eller vilje til å planlegge, prosjektere og fullføre f. eks en vei fra A til Å. Den kan gjerne passere innom hele alfabetet, men det må være politisk vilje til å bevilge penger etter hvert som veien skrider frem - inntil målet er nådd.

Det finnes veier som stopper brått i skogen og det eksisterer ferdige tunneler uten videre forbindelse. Men det er en annen historie.

Det kostet 17 millioner kroner å bygge broene i Lodalen. Det kan koste 10-15 millioner kroner å fjerne hver av broene, i følge Aaram. Selv om dette er sure penger, er det en del av prisen for å eksistere i et dynamisk samfunn.