Trainee Thomas M så vantro på meg. Som vanlig hadde Alfred A latt meg ta en ubehagelig oppgave: Å si opp syndebukken.
– Dere sier meg opp midt i traineeperioden? Dette viser vel bare hvor useriøse dere er. Nå begynner jeg virkelig å forstå at det er noe i de negative avisoppslagene, sa han.
– Vi mener at du ikke har gjort en god jobb med beregningene av kostnadene forbundet med mediemuseet, sa jeg.
– Er det årsaken? Dere gir meg skylden? Jeg har jo knapt jobbet med det prosjektet. Jeg har gjort enkelte slaveoppgaver for Ohm, men har ikke vært borti tallene i det hele tatt, sa han oppgitt.
– Vi mener som sagt at du ikke har gjort en god nok jobb. I tillegg har vi fått tilbakemeldinger på at du ikke har stilt opp når det var behov for det, sa jeg.
– Dette er fullstendig meningsløst. Jeg regner med at du er klar over det.
Jeg så på ham uten å si noe.
Han fortsatte:
– Du mener da jeg ble oppringt om kvelden i min søsters bryllup og ble kommandert til å stille på kontoret?
– Vi er opptatt av at jobben blir gjort, ikke når arbeidet gjøres, sa jeg oppskriftsmessig.
– Hehe. Du sikter kanskje til da jeg ble utkommandert midt i min fars begravelse? Jeg kan love deg at det var lite populært at telefonen ringte under jordpåkastelsen, sa han.
– Du burde ha slått av lyden. Men som sagt...
– Nå forstår jeg. Du tenker nok på da jeg plutselig fikk beskjed om å holde en presentasjon av bedriften for 300 seminardeltakere – på fem minutters varsel. Jeg skulle til og med snakke om hvor godt traineeprogrammet fungerer, sa han beskt.
– Hm. Du har en måneds oppsigelse, sa jeg.
– Jeg skal bruke tida godt, sa han.
