Sviket mot forskningen

DET ER IKKE gull i alt som glimrer i stortingssalen. Panegyriske uttalelser er fine i stortingsprotokollene, men vedtakene blir et slag i lufta når de ikke følges opp av handling. Vedtaket i februar 2002 om at Norge skal bruke minst like mye på forskning og utvikling som gjennomsnittet av OECD-landene innen fem år er et eksempel.

Saksordfører Inge Lønning fra Høyre spådde i debatten før vedtaket 17. februar at "denne sak vi behandler i Stortinget i dag, vil være en av de aller viktigste sakene som behandles i inneværende stortingsperiode, og det av den enkle grunn at forskningsinnsatsen er den viktigste av alle innsatsfaktorer når det gjelder det norske samfunns fremtid.."

Kristelig folkepartis mangeårige forskningstalsmann og daværende statsråd Jon Lilletun kalte vedtaket et "tidsskille i forskningspolitikken". Ikke rart at forskningsmiljøene i universiteter, institutter og bedrifter var forsiktig optimistiske.

Teknisk Ukeblad var på denne plass skeptisk til stortingsmeldingen Forskning ved et tidsskille da den ble lagt frem nesten et år tidligere. Vi spådde at meldingen var årets flotteste luftslott. Så langt har vi dessverre fått rett ,som det fremgår i dette TU.

For alle som vil skape noe nytt basert på forskning og utvikling må politikernes adferd være utrolig frustrerende. Forskning og innovasjon forsvinner alltid ut av synsfeltet når skatteregler skal lages, for ikke å snakke om når statsbudsjettet legges. Å legge ned en fungerende ordning som Funn for å få budsjettet til å gå opp, slik det skjedde i fjor høst, sier sitt. Det er blitt en floskel, men like sann: Det er mye enklere å bruke penger enn å skape dem. Du blir mer populær som politiker ved å love maksimalsatser for barnehager enn å gi støtte til forskning og utvikling og morgendagens bedrifter.

Når industrien nå reiser seg for å berge stumpene, må ikke politikerne glemme grunnlaget for fremtidig kunnskapsbedrifter her i landet.

Vi har dessverre fått rett i at forskningsmeldingen er et luftslott