FAKTA
Dette hører til Teknisk Ukeblads petitserie om ingeniørøkonom Andreas Ohm og hans strabaser i yrkesliv og privatliv.
Tidligere petiter i serien finner du på www.tu.no/ohm
Det var kun den ene av dem jeg skulle møte som jeg husket navnet på, antakelig på grunn av at navnet var treffende.
Andreas Ohm var hans navn.
_logo.svg.png){kind=logo}
Selv som Statsbygg-ansatt hadde jeg hatt liten befatning med ingeniører. Jeg kjente selvsagt til mytene om ingeniører som gretne, middelaldrende menn i uformelige klær fra Dressmann og liten interesse for kultur- og samfunnsliv.
Men regnet med at det stort sett var en myte og ikke mer.
Men herr Ohm så ut til å passe beskrivelsen. Han tok imot meg uten et smil, og plasserte meg bryskt i en sofa i resepsjonen. Barack Obama hadde akkurat blitt tildelt fredsprisen, og alle snakket om det.
Men ikke her.
Her diskuterte de betong. To eldre herrer i tømmerhoggerskjorter sto ved kaffemaskinen og var høylytt uenige om en ny betongtype.
Jeg klødde meg i hodet. Jeg forsto lite av det de sa, men skjønte at de store spørsmålene var i fokus i dag.
Bak den nærmeste skilleveggene kunne jeg høre en lengre monolog om ulike typer skruer. Iveren i stemmen jeg hørte var så stor at stemmen skalv, den bevret. Da eieren av stemmen kom fram og gikk forbi, så jeg at han var svett av rent engasjement.
– Velkommen, sa en annen røst. Det var ikke Ohm, men en yngre kar i en slik genser som faren min pleide å gå med for ti år siden. Han kikket på brystene mine.
Jeg la også merke til at han hadde brødsmuler i den ene munnviken, og at det ene buksebeinet var brettet opp, men ikke det andre.
Vi skulle snakke om byggingen av det nye mediemuseet, som så ut til å bli dyrere enn planlagt.
Jeg forsøkte meg med litt smalltalk.
– Ja, hva synes dere om dagens tildeling av fredsprisen?
– Fredsprisen? Er den delt ut i dag?
