Særnorske reguleringer begrenser veksten for solenergi i Norge, viser ny forskningsrapport. Mens Sverige i fjor installerte 400 MWp med solenergi, installerte Norge bare 40MWp. Også Danmark installerer langt mer solenergi enn Norge.
– Vi ligger langt etter Sverige på installasjon av solceller, selv om solforholdene er omtrent de samme, sier Jens Hanson, som forsker på teknologiutvikling i Sintef.
Sverige hadde ved utgangen av 2020 installert over 1 gigawatt med solenergi totalt.
Men mulighetene er store også i Norge: Med reell satsing tror Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) at Norge kan få mer enn 7 terawattimer (TWh) strøm fra solenergi innen 2040. Skal vi lykkes, må likevel flere regulatoriske hindringer fjernes, viser en ny rapport.
– Norge kan bli en vinner på solenergi. Men skal det skje, er det noen barrierer som må fjernes først, sier Hanson, til Teknisk ukeblad (TU).
– Trengs bedre politikk
Denne måneden publiserer Sintef en ny rapport om solenergi sammen med Susoltech, Ntrans og TIK-senteret ved Universitet i Oslo. Rapporten tar for seg både oppstrøms produksjon av silisium og wafer samt nedstrøms levering av solcellepanel til Norge og verden.
– Det store bildet er at solbransjen i Norge er i utvikling på mange ulike nivå. Den vokser, det kommer stadig nye aktører inn, både oppstartsbedrifter og etablerte bedrifter fra bygg, anlegg og kraftbransjen, sier Hanson.
Rapporten viser likevel at hjemmemarkedet for utbygginga av solceller i Norge er svært lite sammenliknet med våre naboland. Dette begrenser videre utvikling av bransjen.
– Det er ikke sterke nok offentlige initiativer til å dra markedet i gang, sier Hanson til TU.
Han peker på tre hindringer det er spesielt viktig å få bort om man vil ha mer fart på solenergien her til lands.
- Begrensninger på solenergi i borettslag.
- At plusskunder ikke kan levere mer enn 100 kW overskuddskraft.
- At Enova-støtten er begrenset.
Tre barrierer
TU har tidligere omtalt den første utfordringen, som gjelder utbygging av solceller i borettslag. I dag må borettslag og sameier betale nettleie for strøm de selv produserer og forbruker. Dette gjelder samme hvor lite et borettslag tenker å bruke av det eksisterende nettet, for eksempel strømkablene som forbinder ulike bygninger, det utløser uansett krav om full nettleie.
– At man må betale avgifter på strømmen man produserer selv før den kan brukes, hindrer lønnsomheten i å bygge solceller i borettslag, forklarer Hanson.
NVE har riktignok foreslått endringer i systemet, men disse er ennå ikke vedtatt og vil begrense størrelsen på slike anlegg til 500 kWp.
Den andre store hindringen for raskt utbygging av solenergi i Norge, er begrensninger i den såkalte plusskundeordningen. Leverer du mer enn 100kW ut på nettet, anses du som en ordinær kraftprodusent og må betale innmatingstariff på overskuddsproduksjonen.
Dette har i ekstreme tilfeller ført til at produsenter av solenergi har måttet «kaste strømmen» de produserer.
Den tredje barrieren Hanson peker på, er at Enova-støtten er begrenset til solenergianlegg på under 15 kW. Også dette begrenser hvor store anlegg som bygges ut. Solenergiforeningen ønsker å heve støttetaket til 100 kW. Men 1. juli i år reduserte Enova i stedet støtten til utbygging av solenergi med 2500 kroner.
Bedriftene er misfornøyd
– Det har ikke vært noen konsistent og sterk markedsstimulans for solceller i Norge. At Enova reduserer støtten til solceller, bidrar ikke positivt, sier Hanson til TU.
Den empiriske studien han har vært med på å lage, baserer seg blant annet på dybdeintervjuer med aktører i ulike deler av solenergisektoren. Bedriftene som opererer i nedstrøms-markedet, med salg av solenergipaneler, er den gruppen som rapporterer den dårligste tilfredsheten med næringslivspolitikken. Disse bedriftene rapporterer også finansielle muligheter som motivasjon i mindre grad enn hva andre deler av næringskjeden rapporterer.
«Det er et stort, utappet potensial for solenergi i Norge, ikke minst i bygningssektoren», kan man lese i rapporten, som fastslår at det må gjøres noe med de regulatoriske barrierene om man ønsker raskere utbygging av solenergi her til lands.
– Dette vil være viktig om man vil realisere solcellenes potensial til å elektrifisere Norge, sier Hanson.
Han får støtte fra administrerende direktørAndreas Thorsheim i solenergiselskapet Otovo:
– Du vet, innen solceller er det sånn at de første kundene verver de neste, så det er utrolig gunstig samfunnsøkonomisk å få hjulene i gang i etterspørselen. Svenskene har vært bedre på det enn oss, men vi kan kopiere det, sier Thorsheim.
– Svenskene har ligget foran oss og over oss på alt som har med solcellepolitikk å gjøre. De har gitt mer støtte til å bygge ut, de har hatt høyere plusskundegrense og de har støttet solceller i landbruket og borettslag, noe vi ikke gjør. I tillegg stimulerer de til investeringer i batterier, det har ikke Norge begynt med, sier Otovo-sjefen.
Han mener både Enova-støtten og plusskundeordningen må harmoneres, ved at begge løfter sine maksgrenser til 256 kWp.
Trenger tilrettelegging
Rapporten fastslår også at solceller får mindre oppmerksomhet i mediene sammenliknet med andre energikilder. Mange har derfor dårlig kunnskap om solenergien og dens fordeler. Lavt kunnskapsnivå påvirker igjen utrullingen, fastslår studien.
I rapporten brukes begrepet teknologiske innovasjonssystem (TIS) om leverandørkjeden for solceller i Norge. TIS-perspektivet legger til grunn at innovasjon sjelden skjer isolert, men heller i kollektive, større systemer. Med TIS menes gjerne det nettverk av aktører som er knyttet til en teknologi, men også de institusjoner, selskaper og den infrastruktur som er bygd opp rundt teknologien.
Slike teknologiske innovasjonssystemer kan leve side om side og i konkurranse med hverandre. Nye innovasjonssystemer har gjerne behov for tilrettelegging gjennom vekstfasen for å kunne utfordre mer etablerte innovasjonssystemer, argumenterer forfatterne av rapporten. Denne tilretteleggingen er ikke nødvendigvis god nok i Norge, mener de.
Norge kan levere solceller med lave CO2-utslipp
I arbeidet med rapporten har forfatterne kartlagt hele verdikjeden, også oppstrøms.
Norge har som kjent flere ledende selskaper som leverer silisium og wafer til det internasjonale solenergimarkedet, blant annet REC Solar, NorSun og Norwegian Crystals. Disse selskapene opplever helt andre typer utfordringer enn selskapene som opererer nedstrøms. Selskapene som opererer oppstrøms, har vært flinke til å redusere kostnadene og har slik klart å opprettholde konkurransekraft i møte med storleverandørene fra Kina.
I denne delen av verdikjeden er det kapitaltilgangen som er utfordringen, i og med at produksjonen hele tiden må utvides for å holde tritt med konkurrentene.
– Denne delen av næringen har vært i Norge i 25 år snart. Utfordringen for dem er at markedet vokser så fort at de hele tiden må oppskalere produksjonen. Det å skaffe til veie kapital til nye utvidelser, er krevende og en av hovedbarrierene deres på lang sikt, sier Hanson.
– Fortrinnet de har, er at de kan basere produksjonen på fornybar kraft. Karbonavtrykket deres er dermed lavere enn hos kinesiske leverandører. Men dessverre blir det bare premiert i noen markeder. Det kan imidlertid tenkes at dette vil bli viktigere i flere markeder framover. Og da vil norsk industri være godt posisjonert, sier Hanson.
EU vurderer karbontoll på import
I EUs nye klimapakke vurderes det innført karbontoll på importerte varer. Skulle dette slå inn også for silisium og solpanel, kan det få stor betydning for de norske silisiumsprodusentene.
– Spørsmålet er om norske politikere burde engasjere seg mer for å være med på å påvirke, slik at markedet som premierer dette blir større og kommer norske bedrifter til gode, sier Hanson.
