Norsk atomavfall

Svensker vil behandle norsk atomavfall. Ny teknologi løser alvorlig lager-problem

Svensk atomforskningsinstitutt med banebrytende teknologi. Tilbyr seg å behandle og lagre norsk atomavfall.

Her i dette lageret, i Studsvik i Sverige, kan norsk atomavfall havne. Laboratoriesjef Niklas Snis, prosjektleder Kyle Johnson og seniorrådgiver Per Lidar (f.v) står klar til å ta i mot.
Her i dette lageret, i Studsvik i Sverige, kan norsk atomavfall havne. Laboratoriesjef Niklas Snis, prosjektleder Kyle Johnson og seniorrådgiver Per Lidar (f.v) står klar til å ta i mot. (Foto: Erik Martiniussen)

Svensk atomforskningsinstitutt med banebrytende teknologi. Tilbyr seg å behandle og lagre norsk atomavfall.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.
Lyst til å lese mer? Få fri tilgang for kun 235,- i måneden.
Bli Ekstra-abonnent »

Nyköping. Det har lenge vært en hodepine for Norge: 17 tonn høyaktivt atomavfall som ingen vet hva man skal gjøre med. Oppryddingen er beregnet å koste 15 milliarder kroner. 

Nå et svensk atomforskningsinstitutt tilbudt seg å løse store deler av problemet.

– Vi kan ta imot det norske avfallet, vi kan behandle det, lagre det og pakke det inn for fremtidig deponering, bekrefter seniorrådgiver Per Lidar i Studsvik til Teknisk Ukeblad.

Den svenske løsningen kan kutte kostnaden for å håndtere det norske atomavfallet med flere hundre millioner kroner.

– Det er en veldig besnærende tanke, innrømmer eieren av det norske atomavfallet, administrerende direktør i Institutt for Energiteknikk, Nils Morten Huseby, overfor TU.

– Vi tror vi kan gjennomføre dette både rimelig og raskt, sier Lidar.

Verdens eldste atombrensel

TU har flere ganger omtalt det vanskelige atomavfallet som i dag ligger lagret på Kjeller utenfor Oslo og i Halden. Norge var tidlig ute med atomenergi og sitter på en gammel type atombrensel som kalles metallisk.

– Det er verdens eldste atombrensel, sier avdelingsleder Ole Reistad i IFE om atombrenselet som ble tatt i bruk så tidlig som i 1951.

Studsvik eier en tyskprodusert transportbeholder som er sertifisert for å transportere metallisk uran. Foto: Studsvik

I motsetning til moderne atombrensel, som er lagd av urandioksid (UO2), korroderer metallisk uran i kontakt med vann. Dette gjør at det kan løse seg opp og dannes brennbart uranhydrid (UO3) og hydrogengass. Og det er nettopp hva som har skjedd med deler av brenselet som er lagret i den såkalte stavbrønnen på Kjeller.

– Vi er bekymret for situasjonen og anleggets tilstand, uttalte sjefen i Direktoratet og strålevern (DSA) og atomsikkerhet, Per Strand, til TU i mars i fjor. Lageret tilfredsstiller ikke dagens krav, og IFE ble pålagt å bygge nytt lager. Totalt er det lagret tre tonn metallisk atombrensel i brønnen. Det er påvist korrosjon og uranhydrid i deler av brenselet. Men foreløpig er ikke alt brenselet undersøkt.

Når atombrenselet ankommer Studsvik vil beholderen tømmes. Foto: Studsvik

Lenge trodde man det var umulig å stabilisere det norske atombrenselet. Men nå sier altså Studsvik at de kan klare det.

– Vi kan konvertere metallisk uran til uranoksid (UO2) som er langt lettere å lagre, forklarer Lidar.

Studsvik har undersøkt brenslet i stavbrønnen.

– Det må gjøres noe med det. Det er ingen tvil. Det kan brenne. Det er uranhydrid i lageret. De må gjøre noe; det vil bare bli verre. Det kommer ikke til å bli bedre.

Teknologi for å oksidere metallisk uran er allerede i bruk i USA. Her har flere tonn med metallisk våpenplutonium blitt oksidert ved Los Alamos-laboratoriet i New Mexico. Studsvik har gjort det samme med små mengder av det norske uranbrenselet, og mener det er uproblematisk å gjøre det samme med flere tonn av det norske uranet.

Sikre på løsning

– Vi er helt sikret på at vi vil få dette til, sier prosjektleder Kyle Johnson. Han viser TU skisser av hvordan det kan gjøres.

Atombrensel består av små «pellets» på størrelse med tabletter som er stablet oppå hverandre i et tynt rør, en såkalt kapsling. I det som kalles Studsvik Small Scale Conversion Method, skjærer man av kapslingen og slipper pellets ned i en trommel i et lukket system. Her varmes pelletsen opp til 450 grader celsius, og oksygen vil binde seg til uranet sammen med spaltningsprodukter og transuraner.

Kyle Johnson forklarer hvordan metallisk uran kan oksideres til uranoksid. Foto: Erik Martiniussen

– Vi har beregnet at vi vil kunne behandle 60 kilo i uken. Det betyr at vi kan oksidere alt norsk brensel i løpet av fem år, fastslår Kyle Johnson overfor TU.

Restproduktet er et pulver av uranoksid som det siden kan produseres nytt brensel av. Dette er langt lettere å lagre og deponere, og vil heller ikke kunne ta fyr.

Det svenske selskapet mener behandlingen kan være rask og rimelig.

– Når brenselet først er omdannet til uranoksid er det lettere å transportere, lagre, deponere og for den saks skyld reprosessere, om man skulle ønske det.

Johnson peker på at Sverige også har utviklet metoder for å deponere uranoksid 500 meter ned i grunnfjellet, innkapslet i kopper og stål. Skulle Norge velge samme deponeringsmetode vil det være langt lettere å få til med uranoksid enn metallisk uran.

Permanent lager må ligge i Norge

Lidar understreker likevel at det aldri vil komme på tale at Sverige tar imot det norske atombrenslet permanent.

– Vi kan ta imot avfallet, undersøke det og behandle det her. Vi kan gi Norge tid til å bestemme seg for hva de til slutt skal gjøre med avfallet. Men vi må ha klare garantier fra Norge om at det skal returneres til slutt. Der er veldig viktig, sier Lidar.

Norge var svært tidlig ute med å bygge en atomreaktor. Jeep 1 kom i drift allerede i1951. Foto : IFE

Har plass i svensk lager

På Studsvik gir seniorrådgiver Lidar TU en omvisning på anlegget. Svenskene har hele ti såkalte «hot-cells» det norske atomavfall kan undersøkes i. Når TU er på besøk er det full aktivitet i laboratoriene. Flere brenselselement er til undersøkelse på en gang. I de skjermede blycellene kan brenslet skjæres opp og undersøkes helt ned på atomnivå for å finne nøyaktig ut hva slags transuraner og spaltningsprodukter som har dannet seg i det. Dette er viktig å vite når atombrenslet i framtiden skal deponeres i grunnfjellet.

Studsvik har også et stort mellomlager der avfallet kan lagres. Lidar viser vei til bygningen som ligger på et eget innesperret område med piggtråd rundt. Lageret inneholder tre lagerbasseng og en stor løftekran som kan ta hele 60 tonn. Hit kan det norske brenselet sendes med egen beholder, før beholderen løftes og tømmes på stedet.

– Her ser vi for oss å bygge en struktur der atombrenselet fra stavbrønnen kan lagres, sier Lidar og peker på et hjørnene av anlegget på mindre enn ti kvadratmeter.

Om det er for lite plass?

– Nei. Alt avfallet fra stavbrønnen vil få plass her, så små mengder er det tale om. Men vi skal bygge en egen struktur med brønner for hvert element og en lukket atmosfære rundt, forklarer Lidar.

Atombrenselet fra stavbrønnen utgjør bare tre tonn. Dette er det plass til i eksisterende lager under gitte, svenske konsesjoner. Men skulle Norge ønske å behandle og mellomlagre alt sitt atombrensel i Sverige, totalt 17 tonn, må lageret i Studsvik utvides. Det vil kreve tillatelse fra den svenske regjeringen. Lidar er ikke avvisende til at noe slikt kan være mulig å få til, men sier det ikke har vært oppe til formell diskusjon.

Les også

Kan tømme stavbrønn på to år

I Norge har ulike løsninger for det vanskelige atombrenselet vært til utredning i over tjue år. Men ingen har klart å finne ut hva de skal gjøre.

– Dette er metallisk uran som korroderer i kontakt med vann. Selv om vi har jobbet mange år på IFE med å løse problemet, har vi ikke vært i stand til å håndtere det, sier avdelingsdirektør Ole Reistad.

Ved dette laboratoriet i Studsvik kan norsk atomavfall undersøkes ned til minste detalj. Foto: Erik Martiniussen

Han mener tilbudet om å sende brenselet til Sverige er svært attraktivt.

– Atombrenselet i stavbrønnen blir ikke lettere å håndtere ettersom tiden går. Risikoen for at noe skjer vil bare øke, og vi må uansett ha det opp av brønnen for å undersøke det, sier han.

– Det er sannsynligvis den raskeste og den rimeligste måten å løse noen av problemene vi i dag har i stavbrønnen på Kjeller, sier direktør Huseby i IFE.

Også Norsk nukleær dekommisjonering (NND), direktoratet som har fått det langsiktige ansvaret med å ta hånd om det norske atomavfallet, ønsker å få til en løsning med Studsvik:

– Dersom vi skal bygge et nytt lager for dette brenselet i Norge, vil det ta lengre tid, det vil koste store penger og vil på sikt skape enda et nytt atomanlegg som må dekommisjoneres, sier Nils Bøhmer, forsknings- og utviklingssjef i NND.

Han sier NND og IFE ønsker å inngå en såkalt trepartsavtale med Studsvik innen utgangen av juni.

I desember i fjor leverte Studsvik et formelt tilbud om å hjelpe IFE og NND med å tømme den farlige stavbrønnen på Kjeller. Ifølge tilbudet kan Studsvik tømme brønnen innen utgangen av april 2022. I tilbudet ligger også muligheten for å mellomlagre brenselet i lisensiert og godkjent anlegg. Studsvik anslår at de trenger 16 måneder på å få transportert alt brenselet i stavbrønnen til Sverige.

Slik kan det norske atombrenselet oksideres. Illustrasjon: Studsvik

Vurderer fortsatt Frankrike

– Vi ønsker å få til dette samarbeidet med Studsvik. Men vi har et ansvar for å undersøke om også andre kan tilby disse tjenestene. Vi håper å få til en intensjonsavtale om å levere atombrenselet til Studsvik for undersøkelse innen juni i år, sier Bøhmer i NND.

Men om brenselet også bør oksideres i Sverige, er de mer usikre på.

– Det har vi ikke tatt noen beslutning om ennå, sier direktør Mikkelsen i NND. Han vil ikke utelukke at det norske brenselet kan bli oksidert i Sverige. Alternativet de fortsatt utreder, er å sende atombrenselet til Frankrike for reprosessering.

– Dersom avfallet skal reprosesseres i Frankrike trenger vi ikke å oksidere det først, forklarer han.

Men en behandling i Frankrike er kontroversiell. Organisasjoner som Nei til Atomvåpen, Norges Naturvernforbund og Natur og Ungdom advarer:

– Fransk atomindustri har tette bånd til atomvåpenindustrien. Selv om det kan være vanskelig å lage atomvåpen av norsk atombrensel, ønsker vi ikke at Norge støtter opp om denne industrien på noen måte, hverken politisk eller økonomisk, uttalte rådgiver Sara Larsen i Nei til atomvåpen til TU tidligere i år. Hun mener Norge i stedet bør oksidere brenselet i Sverige.

– Nei til Atomvåpen håper virkelig at denne teknologien blir klar så fort som mulig, så vi slipper å sende norsk atomavfall til La Hague, sier Larsen nå.

NND-direktør Mikkelsen innrømmer at en transport til Sverige kan ha mange fordeler:

– Da kan vi også se på muligheten for å få tømt Haldenreaktoren for det gjenværende atombrenselet, slik at vi kan komme raskere i gang med dekommisjonering.

Ifølge Mikkelsen er det fortsatt brukt atombrensel i den gamle reaktoren. Reaktoren kan foreløpig ikke tømmes, da IFE mangler lagerkapasitet.

Slik så det ut: Det metalliske uranet som ble brukt i JEEP 1 hadde sitt opphav i Belgisk Kongo. Foto: IFE

Koster under en milliard

Om det er billigere å reprosessere enn å oksidere avfallet vil ikke Mikkelsen ut med. En ny rapport som studerer de ulike behandlingsalternativene er ventet før sommeren. Ifølge Mikkelsen er det uansett aktuelt å be Studsvik om hjelp til å tømme stavbrønnen og undersøke brenselet:

– Får vi det til, framstår det som en veldig god løsning.

Etter hva TU forstår ligger tilbudet fra Studsvik om å tømme den norske stavbrønnen og transportere brenslet til Sverige på godt under en milliard kroner. Men det inkluderer ikke oksidering. Reprosessering i Frankrike har i tidligere utredninger blitt vurdert å koste rundt 3 milliarder kroner.

Et tredje alternativ NND undersøker er å deponere atombrenselet direkte i grunnfjellet, uten behandling i det hele tatt. Det frarådes av Studsvik:

– Deponeres avfallet i metallisk form, vil det mye raskere kunne lekke ut i grunnvannet, sier Per Lidar.

Han viser til at Sverige har kjernekraftindustri, og dermed rutiner og praksis for hvordan avfall skal håndteres.

– Vi tror det er mer effektivt å samarbeide om en løsning hos oss, enn å bygge et nytt lager i Norge.

Ole Reistad på IFE mener tilbudet fra Studsvik er «svært interessant». Mye av det gamle norske atombrenselet er kapslet inn i aluminium som lett korroderer. I tillegg fins det også grafitt i brenselet, som er brennbart. På Studsvik kan alt dette vanskelige materialet fjernes og brenslet kan pakkes i stål eller zirkaloy, en legering av zirkonium. Da vil det bli lettere å lagre.

– Brenselet må tas hånd om, det må behandles og det må undersøkes, sier Ole Reistad.

– Studsvik er av de flinkeste i verden til å undersøke og karakterisere atombrensel, forklarer han.

NND og IFE understreker at det ikke er tatt noen beslutning om hvorvidt Norge skal reprosessere, oksidere eller direkte-deponere det norske atomavfallet. De ønsker likevel å få til en avtale med Studsvik om å tømme stavbrønnen og få undersøkt atombrenslet i Sverige. En endelig avtale vil være avhengig av tillatelse fra svenske og norske strålevernmyndigheter.

Les også

Kommentarer (1)

Kommentarer (1)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå