Supernovaer

Ut fra en sammenligning av atomenes struktur, uttrykt ved atomnummer og

atomvolum – og under forutsetning av at gravitasjonen virker mellom

atomenes delpartikler, har jeg dannet meg det syn at novaer, supernovaer

og gigantnovar kan oppstå ved kontakt mellom så store himmellegemer at den samlede gravitasjon gjør nye partikkelgrupper radioaktive, på samme måten

som transurane stoffer blir radioaktive i Van Allen-beltet rundt jorden.

At resultatet av en supernova, hvor hydrogenatomet spaltes, blir en pulsar, hurtig roterende nøytronstjerner (Teknisk Ukeblad nr. 13/01), er derfor ikke uventet. Etter min mening bør en analyse av bevegelsene i eksplosjonsgassene rundt slike kollisjonsnovaer kunne avsløre tidligere bevegelser av to initierte stjerner. Dette er så vidt jeg vet hittil ikke gjort.

Jeg takker Teknisk Ukeblad og Erik Tandberg for informasjoner om nytt fra

universet.

Erik Ødegård