Distriktspolitikken overskygger de aller fleste agendaer i Norge. Sysselsettingen og bosettingen i distriktene skal opprettholdes, koste hva det koste vil, og statlige midler har blitt fordelt deretter. Dette har kommunene og befolkningen på det sentrale Østlandet merket. Ingen kommuner har så dårlig råd som disse. Mange kommuner og fylker har fått så sterke føringer i budsjettene sine fra fylkesmannen, at de i realiteten er satt under statlig administrasjon, eller de opplever at viktige samfunnsoppgaver blir fjernet. Lokaldemokratiet spilles ut over sidelinjen.
Resultatet ser vi: De skakkjørte sykehusene skal overtas av staten. Vi er redd dette ikke løser sykehusproblemene.
For mange små enheter med for dårlig ledelse, eller som ikke har tilstrekkelig ressurser til et godt lederskap, fører til at vi får avdelinger som blir småkongedømmer. Disse er ikke i stand til å løse den store økningen i etterspørselen etter helsetjenestene. Profesjonene og posisjonene kommer foran hensynet til pasientene.
Om vi vil få den samme virkningen når høyskolene nå skal få kalle seg universiteter, skal være usagt. Men varsellampene begynner å lyse når de akademiske miljøene skal splittes opp i så mange små enheter.
For mange steder vil være under den kritisk størrelsen som må til for å kunne kalles gode institusjoner. Kunnskapen spres ut over mange forskjellige steder, uten at ressurser til fremtidsrettet forskning og utvikling blir avsatt. For mye tid vil gå med til undervisning.
Skal Norge kunne hevde seg i morgendagens konkurranse, må våre største universiteter og forskningsinstitusjoner styrkes med flere studenter, flere fag og flere forskere og tid til å forske. Flerfaglighet er nøkkelordet for å utvikle gode miljøer.
Det er ikke alltid vi trenger å se til USA, men innenfor utdanning, forskning og utviklinger er dette et foregangsland. Utgangspunktet har vært: Tenk stort.
Derfor bør de etablerte universitetene styrkes.
