Store løft i 50 år

Raketten som ble skutt opp 24. juli 1950 var Bumper 8, et modifisert tysk ballistisk missil fra krigens dager med en liten, amerikansk WAC-B på toppen. Bumper 8 benyttet en oppskytingsplattform av betong som var støpt bare 45 dager tidligere. Servicetårnet var egentlig et slags malerstillas, og oppskytingen ble dirigert fra en tank som tilhørte den amerikanske hæren. Raketten nådde en høyde av 15,5 km.

Cape Canaveral Air Force Station og NASAs John F. Kennedy Space Center ligger begge på en halvøy omtrent midt på Floridas Atlanterhavskyst. Det er investert omkring åtte milliarder dollar på det som stadig oftere kalles Cape Canaveral Space Port. Området betjener 30 prosent av det globale oppskytingsmarkedet på 7,5 milliarder dollar. Andelen er doblet siden 1994, hovedsakelig fordi antallet kommersielle oppskytinger fra den militære Cape Canaveral Air Force Station er firedoblet. Igangsatte og planlagte moderniseringer skal sikre den velkjente basens rolle også i årene som kommer.

Begynnelsen

«Operasjon Binders» i sluttfasen av annen verdenskrig førte i overkant av 100 tyske rakettforskere under ledelse av Wernher von Braun, pluss noe under 100 konfiskerte V-2 missiler, til USA. Tyskerne begynte å arbeide for den amerikanske hæren, men prøvefeltet i New Mexico ble snart for lite i arbeidet med å utvikle et amerikansk, ballistisk missil.

Da Mexico nektet missil-prøving over Baja California, pekte president Harry S. Truman ut Banana River Naval Air Station om lag 32 km sør for Cape Canaveral som nytt rakettskytefelt. Banana River Naval Air Station ble overført til flyvåpenet i 1949 og fikk i 1950 navnet Patrick Air Force Base.

Til å begynne med ble prøvemissilene montert på flybasen og fraktet langs vei til Cape Canaveral. Denne transporten tålte de imidlertid dårlig, og stålhangarer ble bygd ved selve skytefeltet. Navnet var en stund Cape Canaveral Auxiliary Air Force Base.

I 1954 besto den, foruten monteringshangarene, av en kontrollstasjon, fire oppskytingsplattformer for missiler og cruisemissiler som Redstone, Bomarc, Matador og Snark, dessuten en instrumentert korridor som strakte seg 1600 kilometer ut i Atlanterhavet i sørøstlig retning. Etter som missilenes rekkevidde økte, ble den såkalte Eastern Test Range vesentlig utbygd.

Romalderen

Etter at Sovjetunionen hadde innledet romalderen 4. oktober 1957 med oppskytingen av Sputnik 1, slet USA voldsomt med sine spede forsøk på å skyte opp en satellitt. Så vel hæren som marinen var involvert, men marinen mislyktes med en Vanguard-satellitt 6. desember 1957. Vanguard-raketten løftet seg litt over en meter fra oppskytingskomplekset 18A før skyvkraften forsvant og forhåpningene druknet i en diger ildkule rett foran øynene på en innbudt verdenspresse.

Før marinen kunne prøve på nytt, klarte hæren 31. januar 1950 å skyte opp Explorer 1 – masse 14,7 kg – fra kompleks 26A. Bæreraketten var i all hast bygd opp av en gruppe ingeniører og forskere ved Army Ballistic Missile Agency i Huntsville, Alabama. Gruppen var ledet av Wernher von Braun.

Da Kongressen på initiativ fra president Eisenhower opprettet NASA sommeren 1958, ble Wernher von Braun utnevnt til sjef for George C. Marshall Space Flight Center i Huntsville. En av von Brauns nærmeste medarbeidere, Kurt Debus, fikk ansvaret for senterets Launch Operations Directorate ved Cape Canaveral. Direktoratet var kjernen til det som skulle bli NASAs John F. Kennedy Space Center i 1963.

Apollo-programmet

Det gigantiske Apollo-månelandingsprogrammet ble startet i 1961, og det trengte raskt mer plass. NASA gikk derfor til anskaffelse av om lag 57.000 hektar på nordsiden av Merritt Island, en halvøy innenfor Cape Canaveral, for å skape det enorme oppskytingskompleks 39.

Et dominerende trekk i dette komplekset var monteringsbygningen, der opptil fire Saturn 5 bæreraketter med Apollo-romfartøyer kunne klargjøres samtidig i vertikal stilling. Med et innvendig volum på nesten 3,7 millioner kubikkmeter var dette i sin tid verdens største bygning. Det tok fire år og kostet omkring 800 millioner dollar å bygge oppskytningskompleks 39.

I dag benyttes monteringsbygningen ved montering av romfergen til den store utvendige drivstofftanken med faststoffmotorene, men romfergen har i tillegg fått blant annet egne klargjøringsfasiliteter og en 4,5 kilometer lang landingsbane.

Triumfer og tragedier

Mange av oppskytingene gjennomført frem til i dag, har skrevet romhistorie. Men Cape Canaveral har også sett tragedier.

Til triumfene hører naturligvis Apollo-ferdene – 13 Saturn 5-raketter ble skutt opp i tidsrommet 1967-1973. De to første var ubemannede prøveferder. Med de neste ti fulgte bemannede Apollo-romfartøyer, mens USAs eksperimentelle romstasjon Skylab ble plassert i bane med den siste.

Før Apollo startet alle Gemini-ferdene fra Cape Canaveral, og det samme gjorde Mercury-ferdene. Etter Apollo huskes slike romsonder som Viking 1 og 2, Voyager 1 og 2 samt Galileo og Mars Pathfinder. Første oppskyting av romfergen ble foretatt 12. april 1982, og nå i høst kommer romferge-oppskyting nummer 100.

Tragediene omfatter brannen i en Apollo-kommandoseksjon under en nedtellingsprøve 27. januar 1967 da Grissom, White og Chaffee døde. Dessuten skjedde det en eksplosjon i romfergen Challenger under oppskyting 28. januar 1986, da alle syv medlemmer av besetningen omkom.

Cape Canaveral Space Port

Cape Canaveral er stadig i utvikling for å møte nye behov. En viktig endringsfaktor er det økende antallet kommersielle oppskytinger, som i et konkurransepreget marked krever stadig mer effektive, rimelige bæreraketter og dermed nye oppskytingsfasiliteter.

Flere av de oppskytingsplattformene som sto på rekke og rad langs Atlanterhavskysten og var beskjeftiget i 1960-, 1970- og 1980-årene, er nå skiftet ut med anlegg som skal betjene nye engangsraketter. Forberedelser er også satt i gang for å kunne operere en kommende generasjon gjenbrukbare romtransportsystemer som vil supplere eller overta etter romfergen.

I dette arbeidet har delstaten Florida engasjert seg, og den fremtidsrettede virksomheten markedsføres som Cape Canaveral Space Port. Militær bruk vil fortsette, og flyvåpenet er nå omtrent halvveis i en 1,2 milliarder dollars modernisering av Eastern Test Range.