Statkraft støtter utenlandsk vindkraftteknoligi

Statkraft har fått konsesjon på byggingen av tre store vindkraftparker, hvilket er positivt sett i forhold til det potensialet som ligger innenfor vindkraft. Det kan imidlertid synes som om satsingen på vindkraft faller utenfor en helhetlig tenkning når det gjelder hvordan norsk energiproduksjon kan bidra til industriutvikling i årene framover.

Norge har vært, og er i meget stor utstrekning, en råvareleverandør. Som en direkte følge av at Norge fant olje i Nordsjøen, er det bygget opp en del industri i denne sammenheng, men ikke til et nivå og en bredde som gjør at Norge har noe å falle tilbake på den dagen olje- og gassbrønnene er tomme. Vi evner ikke en gang å vri nåværende industrikapasitet over til andre områder når det skjer en svikt i markedet. Et eksempel kan være Aker Verdals store markedtilpasningsproblemer straks etterspørselen av oljerigger og tilhørende installasjoner avtar.

Statkraft velger å gå til utlandet for å hente de nødvendige teknologiske løsninger som kreves for å få sine vindkraftprosjekter realisert. Statkraft har som et statsselskap et spesielt ansvar i denne sammenheng. I likhet med Statoil bør en kunne forvente et engasjement i retning av å bruke norske skattepenger til å bygge opp norsk industri, ikke det motsatte, nemlig å gå til utlandet for å kjøpe teknologiske løsninger som direkte vil bli en konkurrent til norsk industri som det burde være mulig å bygge opp på dette området.

En satsing på utenlandsk teknologi fører også til at en er prisgitt andre lands teknologiske løsninger når det gjelder innplassering i norsk terreng, hvilket avviker vesentlig fra det man finner de fleste utbyggingssteder i de aktuelle land i Nord- Europa..

Norge har lenge ligget på topp når det gjelder vannkraft og turbinutvikling. Norge har lenge også hatt en betydelig teknologisk kompetanse knyttet til bygging av store konstruksjoner off-shore. Det er derfor ikke vanskelig å se for seg en utvikling i retning av både land- og sjøbaserte anlegg for produksjon av vindkraft. Det vil neppe være evnen det vil skorte på, heller viljen og motet til å satse på egen teknologi og dermed bidra aktivt til at Norge får en industriell utvikling bort fra rollen som råvareprodusent.

Når Statkraft nå velger å gå utenlands for å finne teknologiske løsninger, er ikke dette utelukkende et bedriftsøkonomisk valg. Indirekte gjør Statkraft et politisk valg som synliggjør hvordan eieren av Statkraft, nemlig Staten selv, tenker. Ved å kjøpe utenlandsk vindkraftteknologi som i dag har en pris pr kWh som er vesentlig høyere enn selv prisen på norsk vannkraft, subsidieres utenlandsk industri på en måte som ikke gagner Norges industrielle muligheter på området. I Norge finnes det selskaper som arbeider med løsninger som de mener skal bringe prisen på vindkraft minst ned på samme nivå som vannkraft.

For en utenforstående virker det ufattelig at det ikke skal finnes politisk og økonomisk vilje til å bidra til at slike selskaper for prøve seg i det norske vindkraftmarkedet, ref nevne artikkel i TU 4/01 hvor tydeligvis Statkraft allerede har bestemt seg for å starte ut med utenlandsk teknologi.

Førstelektor Bård Toldnes

Høgskolen i Nord-Trøndelag