Etter hvert som alle former for underholdning er digitalisert, fremstår den gode gamle kinoen som et unntak.
Her lar vi oss underholde omtrent på samme måte nå som for 100 år siden. Riktignok er filmen bredere og utstyrt med lyd og farge, men prinsippet er det samme.
Faktisk har noe til og med blitt dårligere. I dag er nesten all kinofilm basert på 35 millimeter og den tidligere så populære og visuelt langt overlegne 70 millimeter filmen er blitt borte. Det ble alt for kostbart å håndtere alle filmrullene som til sammen veide rundt 120 kilo, bare til en film.
Ønsket om å digitalisere kinoen er ikke nytt. På slutten av 90-tallet ble det utført flere tester. Industrien begynte å arbeide med en standard i 2001 og året etter gikk de store filmselskapene sammen i et tett samarbeid; DCI - Digital Cinema Initiatives.
Hvorfor digitalt?
Det er mange grunner til å digitalisere hele verdikjeden fra Hollywood til den lokale kinoen:
Kostnader:
Hver kopi av en 35 millimeter film veier rundt 25 kilo, består av rundt 3 kilometer film og kan koste mange titusener å lage med norske undertekster. Det er også en betydelig utfordring å produsere og distribuere alle kopiene som trengs når en stor film skal vises over hele verden.
Digital produksjon har potensial til å bli mye billigere enn på film, men det er fremdeles en viss skepsis blant filmskapere mot å gå over til en heldigital produksjon.
Kvalitet:
Kvaliteten på tradisjonell film er svært varierende. Selv om kvaliteten på den såkalte A-kopien som vises på noen få utvalgte kinoer rundt om i verden er god, kan ikke det samme sies om kopiene lenger ned i kjeden, som vi ofte må ta til takke med her på berget.
Det blir ofte en kopi av en kopi av en kopi, og for hvert ledd reduseres kvaliteten. Digitale filmer kan kopieres i det uendelige uten at det går ut over kvaliteten.
Moderne redigering og projektorteknologi gjør det også mulig å gjengi et større fargerom med bedre krontrast enn en kjemisk basert film. Og mens filmteknologien er svært moden, med små rom for forbedringer, foregår det en rivende utvikling på den digitale siden som kommer digital kino til gode.
I digitale kinoer slipper du også striper og flekker på filmen samt den vibrasjonen som kommer av at mekanikken ikke er helt presis.
I svært mange av dagens produksjoner må filmen uansett innom det digitale rom for å bli utstyrt med digitale spesialeffekter. Det betyr at den må skannes inn og printes tilbake til film etterpå og alle slike prosesser reduserer kvaliteten.
Sikkerhet:
Piratkopiering på alle plan i distribusjonskjeden er et tiltagende problem. Digitale filmer vil bli distribuert på harddisker i starten og på sikt via satellitt.
I motsetning til film på rull, kan den digitale kopien utstyres med meget sterk kopibeskyttelse. Det skal hele 12 digitale nøkler til for å låse opp en digital film på serveren i kinoen, så her har Hollywood sikret seg.
Piratkopier selges over hele verden ikke lenge etter at filmen har hatt premiere og millioner av kopier distribueres på nettet. Med en verden full av digitale kinoer vil det være mye raskere og billigere å lansere filmen samtidig over hele verden. Det vil fjerne det lange tidsintervallet som piratene i dag bruker.
Allsidig:
En tradisjonell kino er stort sett begrenset til å vise film. En digital projektor derimot, kan kobles til alle slags digitale kilder.
Det betyr at de som driver kinoen kan utvide tilbudet sitt betydelig. De kan vise HD-overførte formel 1 løp eller andre sportsstevner. De kan arrangere mesterskap i dataspill eller overføre kongresser fra andre kontinenter.
Midgard Media Lab ved NTNU har vært en pådriver for digital kino i Norge og Trondheim er blitt et naturlig startpunkt.
I 2006 fikk tok de initiativ til å bruke digitalkinoen under en internasjonal legekongress. 250 leger fikk følge med på en kikkehullsoperasjon overført fra innsiden av en tarm via en fiberoptisk kabel til det store lerretet på Nova kino i Trondheim. Legene var målløse.
