I TU nr. 9/10-03 har Anita Mendelsohn Ytrehus noen betraktninger om sivilingeniørbegrepet og kvalitet. Ved å vise til hva som har skjedd med lektoren under de store sammenslåingene lærerorganisasjonene har gjennomgått de siste 20 år, frykter hun for teknisk utdanning dersom NIF endrer navn samtidig med at sivilingeniørgraden forsvinner.
Hva menes med frasen "I en verden som stadig forflates og der kvaliteten stadig er synkende, er det spesielt viktig å ivareta kvalitet og ikke kvantitet. Dette gjør vi best ved å ivareta ordet sivilingeniør. "? Er "sivilingeniør" en garantist for kvalitet? Hvilken kvalitet snakker vi i så fall om? Er det et antall innlærte intrikate formler? Er det evne til å tåle ujevne arbeidsbelastninger, til å omsette teori i handling, evne til å mestre nye utfordringer i et dynamisk arbeidsliv? Er det et mesterskap i matematikk? Har alle sivilingeniører samme type arbeid? Betyr kvalitet det samme i dag etter datarevolusjonen som før denne for alvor ble merkbar for rundt 30 år siden? I det hele tatt: Hva er det som i dag kan anses som fellesnevner for høyere teknisk-naturvitenskapelig utdanning og derfor kan legges til grunn for å utarbeide kvalitetskriterier?
Anita Mendelsohn Ytrehus synes å hevde svaret på disse spørsmål er ordet "sivilingeniør". Sett i et internasjonalt perspektiv, er dette en pussighet som må etterlate et merkverdig inntrykk av hvilke problemer som i Norge oppfattes som vesentlige i en krevende omstillings- og utviklingsfase.
I stedet for å kjempe imot en samordning både Europa og fjernere land hilser velkommen, la oss heller bruke tid og krefter på å stille spørsmål om hva NIF som en tung faglig organisasjon vil, hvordan nå disse målene, hvordan evaluere dem og hvordan komme oss stadig videre - helst før konkurrentene.
I dag trer politikere de viktige endringene ned over hodene på oss. Vår overraskelse kan vel skyldes sovende sivilingeniører. Er det kanskje dette vi mener med kvalitet?
Trond Clausen
Høgskolen i Telemark
Leder av Forskerne,
faglig gruppe i NIF
