Sitter på regjeringens skuldre

Regjeringen vil ha råd, også om forskning. Det gamle Vitenskapsakademiet hadde en slik rolle. Etter krigen ble den overtatt av Forskningsrådene, Hovedkomiteen for norsk forskning, Forskningspolitisk råd, og de siste 5 år av Forskningsrådets hovedstyre.

I stortingsproposisjon nr. 1 for 2002-2003 deklarerer regjeringen at den fremover vil lytte til flere, men det sies intet om hvem

En anstendig regjering holder seg med egne råd for forskning og teknologi. Dette tilfører regjeringen en status av visdom og kløkt og forgyller forskningens virke og betydning i samfunnet. Sveriges statsminister Göran Persson vil ha mange flere råd for å drive mer politikk, Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen vil ha betydelig færre for at de skal drive mindre politikk.

Forestillingen om at regjeringskollegiet behøver et eller flere "toppråd" for å håndtere den overordnede forskningspolitikken, springer ut av et samfunn der kompetansen var knapp og forståelsen av politikkutøvelse i forskningssektoren var vertikal, monolittisk og klassestyrt. "Forskerklassen" skulle samrå seg i sine kollegier, sy kløkt og innsikt inn i forstandige skrivelser for viderebefordring til det kongelige departement, før "kyrkjestatsråden" og helst statsministeren skulle sette sin signatur under.

I dag er forskningen demokratisert og fordelt. Interessen for norsk forskning springer langt, langt utenfor Blindern i Oslo, Gløshaugen i Trondheim og Breivika på Tromsøya. Den politiske debatten er åpen. Mediene for formidling av vanskelig innsikt, politiske modeller for styring av samfunnet - og av forskningen - er mange og åpne, og synspunktene konkurrerende.

Vi har i Norge blandet erfaring fra forskningsrådgivning i regjeringskollegiets siderom. Når regjeringen heretter vil lete etter råd er det viktig at ikke bare de som selv skal bruke pengene blir hørt, men også de som skal bruke resultatene.

De siste 15 årene har offentlige utredninger bidratt til vesentlig større innsikt i forskningens kår. Bruk dem mer! Og bruk Internett, dagsavisene, fjernsynet og arbeidsplassene for å prøve ut meninger og innhente råd fra mange. De politiske partiene bør jobbe med spørsmålene om forsknings-Norge. Da får vi de demokratiske instrumentene for å nå frem til regjeringen.

Forskersamfunnet har gjerne villet levere utvalgte, kravstore, kostbare råd til regjeringen. Ofte til egen begunstigelse. Kanskje behøves det færre store råd fra de få og flere mindre råd fra mange.

O. Henrik Akeleye Braastad, Lillehammer