På den ene siden har NTH gitt Sintef vekstkraft og rik tilgang på kvalifisert og vitenskapelig ambisiøst personell. På den annen side har Sintef åpnet muligheter for faglig eksperimentering og nybrottsarbeid som ville vært utelukket innenfor den tradisjonelle NTH-strukturen.
Når NTH/NTNU har utviklet seg til å bli en moderne, vitenskapsbasert undervisningsinstitusjon, ligger mye av forklaringen ved Sintef. Den faglige utviklingen og transformasjonen av NTH er det viktigste resultatet av Sintefs virksomhet.
Redningsaksjon
De første fem årene etter krigen etablerte myndighetene en rekke tunge forskningsinstitusjoner i Oslo-området. Sintef ble på sin side stiftet som en redningsaksjon etter initiativ fra en gruppe NTH-professorer med betydelig støtte i Trondheim. Formålet var å utvikle en randsoneinstitusjon som kunne utnytte og stimulere NTH, og samtidig forhindre at det tekniske miljøet i Trondheim kom inn i en bakevje.
I motsetning til de øvrige forskningsinstitusjonene, som ble startet som ledd i en nasjonal strategi (ovenfra og ned), måtte Sintef vokse nedenfra og oppover.
Selskapet fikk en beskjeden start. Det var ingen enkel oppgave å bygge bro mellom ekspertisen på NTH og industrien. Motivasjonen og potensialet kunne være så som så på begge sider.
Direktør Karl Stenstadvolds diplomatiske evner og faglige forståelse ble avgjørende for den vedvarende veksten som etter hvert brakte Sintef i spissen for de norske instituttene. Han praktiserte et bredt spekter av samarbeidsformer som gjenspeilet ressursene i industrien og ulike oppfatninger og tradisjoner på de forskjellige avdelingene og instituttene på NTH.
Fagenes utvikling
Kjemifaget dominerte ved Sintef de første årene. Kjemisk forskning var allerede innarbeidet i deler av industrien, og Hydro øvet en sterk påvirkning. Tradisjonene innen kjemifaget ga instituttet en god start.
Etter hvert økte innsatsen også innen fysikk. Tekniske fysikere, som hadde vært få og bransjemessig hjemløse, kom til å spille viktige roller innen nye fagområder som elektronikk og data, reguleringsteknikk og materialteknologi.
Sintef ble en arbeidsplass som gjorde det mulig for fysikere å få innpass i norsk industri, samtidig med at deres arbeidsform og kompetanse fikk stor betydning innen tradisjonelle ingeniørdisipliner som bygg og maskin. Når disse fagområdene vokste sterkt innen Sintef og førte til en serie banebrytende prosjekter, er det i mange tilfeller fordi man utnyttet fysikk som produktivkraft.
Offshore
Spesielt innen offshore-området har Sintef spilt en avgjørende rolle. De første funnene på norsk sektor stilte landet overfor nye og meget store teknologiske utfordringer. Man kunne ha importert fremmed teknologi, men valgte i stedet å satse på å egne krefter.
Prosjektene var uvanlig store og faglig integrerte. Blant norske institutter var Sintef alene om å ha tilstrekkelig potensial. De lyktes i å bygge opp ledende internasjonal ekspertise på en rekke felter. Satsingen på Havlaboratoriet og utviklingen av meget sterke beregningsverktøy som FEM-metoden, superdatamaskinen Cray og Condeep er viktige stikkord.
Uvanlig vellykket
Historikere har drøftet hvorfor gjennombruddet for norsk forskning kom umiddelbart etter krigen, og grunnen til at strukturen ble så stabil. Selv om det etter hvert ble etablert nye institutter og flere forskningsbaserte bedrifter, besto strukturen nærmest uforandret fram til 1990-tallet. Og mye har overlevd de forskningsorganisatoriske rystelsene de siste årene før årtusenskiftet.
Man synes å enes om betydningen av krigen; at norske forskere deltok aktivt på alliert side og ble en del av kreative og ressurssterke internasjonale nettverk. De ble dermed involvert i teknologiutviklingsprosjekter med et betydelig potensial. At strukturen ble så stabil, kan bero på at den viste seg både slagkraftig og funksjonell.
I rett tid
Forskningsinstitusjonene ble dessuten etablert parallelt med utviklingen av moderne datateknologi. Timingen var perfekt. Datateknologien vant fotfeste fra første stund, med Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Sentralinstituttet for Industriell Forskning (SI) i spissen. Nordmenn markerte seg internasjonalt på det nye fagfeltet og fikk interessante oppgaver og god stimulans. Nye institutter med nye folk og nye institusjonelle forbindelser kunne ta fatt på nye oppgaver, uavhengig av årelange forpliktelser, nedarvete og alderdommelige metoder og antikvert forskningsutstyr.
Det er et tankekors at NTH anskaffet sin første digitale maskin i 1962, mer enn ti år etter FFI og SI. Professorene på NTH var tradisjonelt forankret, og mange betraktet den nye teknologien som en arbeidskrevende trussel. I Trondheim vant datateknologien først fotfeste innenfor Sintef, og de kom til å gjennomføre en rekke banebrytende prosjekter.
Hvis forsøkene på å etablere nye forskningsinstitusjoner i mellomkrigstiden hadde vært mer vellykket, kunne instituttene ved inngangen til etterkrigstiden sittet med staber med inntil tyve års erfaring knyttet til mellomkrigstidens industrielle behov. Da hadde neppe nordmenn levert så sterke og radikale teknologiske bidrag innenfor datateknologien.
