I Vegen og vi 4. desember 2008 står det en artikkel med overskrift «Dør av førerfeil?» Under overskriften er det et bilde av en vei som ligger i utkurve og med en god del blomster i veikanten. Tydeligvis etter en dødsulykke. Det kan spørres: Hvorfor var det på stedet ikke satt opp veirekkverk i overensstemmelse med de retningslinjer som gjelder i Statens vegvesen?
De som kjører fra overkant av bildet og nedover vil konstatere at det er satt opp rekkverk over en fylling med ukorrekt avslutning av rekkverket før fjellet.
Etter de regler som gjelder skulle rekkverket vært ført gjennom hele kurven mot fjellet og vært bukket ned, ut og festet til sideterreng etter at det var blitt mindre farlig å kjøre utfor veien enn å kjøre inn i rekkverket.
Hadde dette vært gjort, hadde det neppe blitt noen dødsulykke på stedet. Sverige skjerpet sine krav til egeninnsats og snudde slik på flisen da de lanserte 0–visjonen på slutten av 1990 tallet.
Den sier: Lag en vei på menneskets prinsipper. Vi kjenner menneskets tålegrense ved sammenstøt. Vi vet at vi gjør feil i trafikken.
Vi må lage et veimiljø som tillater menneskelige feil uten å kreve liv. Sverige har greid å redusere ulykkestallet med godt over 90% prosent på en god del bestående veier.
Risikoen for å bli utsatt for en ulykke på det danske veinettet er redusert med 60 prosent i perioden 1992 til 2007, viser en rapport fra DTU Transport. På E-18 i nordre Vestfold sank ulykkestallene med over 90 da vi fikk ny firefeltsvei i 2001.
Samtidig økte skiltet hastighet fra mellom 50 og 70 km/t til 100 km/t. Min mening er at vi nå må slutte å klage på bilførerne når det skjer alvorlige ulykker på vårt veinett og spørre: Var veien på stedet der ulykken skjedde så sikker som våre egne forskrifter forutsetter?
Om dette ikke var tilfellet, bør dette komme tydelig fram i de rapportene og statistikker som skrives. Det går ikke an at Vegvesenet gjør grove feil mot sine egne sikkerhetsforskrifter langs veinettet for deretter å legger alt ansvaret på dem som bruker dette nettet.
På slutten av 1970-årene ble jeg uttatt av FAD (Forbruker- og administrasjonsdepartementet) for å lære opp studieledere i den nye arbeidsmiljøloven. Der var det tydelig at ansvar og myndighet var plassert på rett sted.
For eksempel var arbeidsgiver økonomisk og strafferettslig ansvarlig for at korrekt rekkverk var oppsatt rundt stillinger, det vil si at lovverk og retningslinjer var tøffe, men måtte følges. Her var det ingen slinger i valsen.
Hvorfor kan da de offentlige myndigheter i trafikksikkerhetssaker slingre som de selv ønsker og bestandig klandre sjåførene for dårlige kjøreegenskaper når det skjer en ulykke?
Audun Nordbotten
