Ovenstående er ifølge sivilingeniør Godtland løsningen på at landets industri ikke skal forsvinne (TU nr. 11/03). Størrelsen på lønna er en del av bildet - og den kan vi gjøre noe med, men en annen og mer tungtveiende sak enn lønnen, er kostnadene samfunnet har pålagt vår industri.
Enhver industribedrift som flagger ut av landet, påfører utenriksregnskapet store tap dersom den samme industrien vil importere varer fra det selskapet som ble "eksportert". I tillegg kommer kostnader til betaling av arbeidsledighetstrygd til de arbeidstakere som blir ledige når en bedrift flytter ut.
Hvem skal betale for kostnadene på utenlandsregnskapet og arbeidsledigheten som følge av "eksport" av arbeidsplasser? En utgiftspost ingen hittil har sett på er de helsemessige kostnadene hver enkelt arbeidstaker påfører landet som en følge av at han/hun blir gående uten arbeide i lengre tid.
Hittil er disse utgiftene blitt betalt over statsbudsjettet uten at eierne er blitt belastet noe. I et totalt regnskap må man også ta i betraktning utgifter staten får ved at produksjon forsvinner fra landet.
Så lenge det var nok arbeid i oljeindustrien og annen industri, var det ingen som så på de totale kostnadene. Nå hvor det praktisk talt er en nedgang i industrien, vil de totale kostnadene komme frem og da skal det bli interessant å se om politikerne er like glade.
Selvsagt skulle vårt lønnsnivå vært lavere - derom er det ingen uenighet, men det tar noen år å endre på lønnsnivået. Frem til det kan endres, må vi forvente at i det minste våre politikere ser på det totale kostnadsnivået ved at bedrifter eksporteres. Den eksporten fører nemlig til nedleggelse av alle småbedriftene som leverer tjenester til de bedriftene som flyttes.
Politikerne bør nekte eksport av industribedrifter.
Randulf Johan Hansen
