Det er mange oppegående sivilingeniører som er oppgitt over at de må slutte å jobbe som 62-åringer. Mange føler at de har mer å gi i arbeidslivet. Mange har nok også noe å fare med når det gjelder kunnskapsspredning f.eks. innen fysikk og mekanikk. Vi har altså den oppfatningen at jevnaldrende realfagslærere som har eksponert seg overfor mer eller mindre motiverte elever i 30-40 år, er mer pensjoneringsmodne enn motiverte sivilingeniører.
Derfor mener vi at Tekna gjennom TU må mer på banen for å bidra til at ressursene blir tatt vare på/omskolert før disse ingeniørene drukner i fritidssysler.
Intuitivt er det naturlig med en lun oppstart ved at motiverte pensjonister kunne få tilknytning som vikarer ved de videregående skoler. Videre at de får undervise i den del av fysikkfaget som de har utdanning og yrkesbakgrunn fra. Det kan ikke være tvil om at senioringeniørene i bredt omfang sitter inne med en kompetanse som er av vital betydning å få utnyttet på f. eks. fagområdene fysikk, matematikk og kjemi. Sagt på en annen måte: Ved at de i den aktuelle forelesningen kan vise til praktisk nytteverdi, skulle man tro at dette burde virke som vitamininnsprøyting i opplæringen. Dermed burde kvalifiseringen for et vikariat bli meget enkel å tilpasse.
Den siste tids medieoppslag antyder at det er meget høyt lærerfravær i realfag ved den videregående skole. Dette gjør behovet for vikarer enda større.
Etter å ha sett i nyere matematikkbøker for den videregående skole, antar vi at for dette faget er motiverte sivilingeniørpensjonister like kvalifisert som i naturfagene. Når det gjelder bruk av PC i opplæringen, antar vi at disse sivilingeniørene ikke står noe tilbake i forhold til jevnaldrende realfaslærere.
Det er mulig at noe er på gang fra Undervisningsdepartementet vedrørende dette tema, men vi mener at det har altfor liten spalteplass i TU.
Det som tente oss til dette innlegget var en samtale med en 85 år gammel siviløkonom som var vikar i tysk ved den videregående skole til han var over 80 år. Denne aktiviteten syntes han var noe av det mest givende i de årene han hadde hatt i arbeidslivet.
Ivar Mo og Arne Bjørnsgaard
