Reaksjonen var som ventet. Å bringe privatisering på banen var som å trykke på en lysbryter.
Nå kom lyset på i Andreas Ohm. Han sperret opp øynene så kraftig at han røntgenfotograferte både meg og halvliteren foran meg.
- Ikke driv harselas med et så viktig tema. Hvis kommunistene og rødstrømpene fortsetter å styre Norge, har vi ikke privat eiendomsrett igjen om noen år, sa han.
Jeg kunne se blodtrykket stige i ham.
- Ja, blandingsøkonomi er noe tull. Vi bør privatisere alt. La oss begynne med å privatisere kirka. Jeg melder meg som prest. Jeg vier gjerne deg og konsulent Kari, sa jeg.
- Du er en idiot, sa han.
- Vi bør også privatisere domstolene. De kan effektiviseres betydelig. La oss legge Høyesterett ut på anbud, slik at vi får konkurranse og kostnadseffektiv drift. Gammel-Erik skal ikke ha mye for å ta jobben som høyesterettsdommer, klukket jeg.
- Da blir det vei i vellinga, sa Gammel-Erik.
- Idioter, sa Andreas.
- Men det viktigste er å privatisere politikerne. Vi bør legge hele Stortinget ut på anbud, slik at et firma kan drifte demokratiet. Da blir det fart i sakene, sa jeg.
Jeg spilte nå ut trumfkortet.
- Da vil vel politikerne snakke så folk forstår?
- Dagens kommunistvennlige stortingsbroilerne snakker ihvertfall ikke til folk flest, freste han.
- De bør konkurranseutsettes?
- Ja, koste hva det koste vil, sa Andreas Ohm.
