Om du er en dreven soppsanker, har du sikkert lagt merke til det: Noen sopper finner du oppe i den tørre furuskogen, der jordsmonnet er glissent og bakken dekket av røsslyng.
Andre sopper må du lenger ned i terrenget for å finne, der jordsmonnet blir dypere og fuktigere, granskogen overtar for furuskogen og skogbunnen er dekket av urter og blomster.
– Mange av disse soppene lever i symbiose med plante- og lyngrøtter. Man ser det veldig tydelig når man beveger seg opp fra granskog og over i furuskogen. Hele rotsoppsamfunnet endrer seg, forteller Eivind Kverme Ronold.
Han er forsker ved universitetet i Oslos seksjon for genetikk og evolusjonsbiologi, og han er opptatt av å finne ut hva som bestemmer hvilke sopper vi finner hvor. Hva er viktigst? Formen på terrenget, fuktighet, jordkjemi? Eller handler det om hvilke planter soppene er spesialisert på? Som livspartnere i et tett symbioseforhold, eller som nedbrytere av dødt plantemateriale?
Et sted forskerne kjenner godt
For å finne ut dette har Ronold tatt turen til et helt spesielt skogområde på grensen mellom Telemark og Agder. I Solhomfjell naturreservat har skogen fått stå nærmest urørt i over hundre år.
Her har forskere fra Naturhistorisk museum gjennom flere tiår kartlagt og overvåket vegetasjonen. Ved å følge såkalte transekter, avgrensede belter i terrenget, har de fått full oversikt over hvordan plantesamfunnet varierer med ulike faktorer som fuktighet og topografi, og med kjemiske forhold i jorda som næringsinnhold og surhet.
– Det som er spennende, er å gå inn i DNA-et som vi finner i jorda, og følge plantegradienten. Vi har sett på hvordan dette usynlige soppsamfunnet som vi finner nede i jorda, blir påvirket av, og varierer sammen med, det plantesamfunnet som er der.
For soppene Ronold er interessert i, er i praksis usynlige. Mange av artene stikker riktignok fruktlegemene sine opp over bakken en kort periode av året, men selve soppene lever sitt skjulte liv i form av lange, mikrometertynne tråder under bakken.
Bakken full av strekkoder
Derfor bruker forskerne DNA som de finner i jordprøvene til å bestemme hvilke sopper som lever der. Det har banet vei for nye oppdagelser.
– Vi bruker en teknikk som heter meta-strekkoding. På samme måte som man bruker strekkoder for å identifisere varer i butikken, kan vi bruke slike sekvenser i DNA-et til å identifisere arter.
Meta-strekkoding skiller seg ut ved at man ser på alle de ukjente, ulike sekvensene man finner i en prøve fra miljøet, ikke bare markører for én enkelt art som man allerede har et fysisk eksemplar av.
– Så bruker vi noen generelle magneter som binder seg til de områdene på DNA-et der vi kan hente ut denne strekkoden, forklarer Ronold.
En vitenskapelig artikkel om funnene er nå publisert i Springer Nature.
Som ukjente fingeravtrykk
Men ikke alle arter har DNA som lar slike «magneter», eller primere som det heter på forskerspråket, slippe til på genene sine. Derfor jobbes det hardt for å forbedre dem. Og med bedre primere finner forskerne nye arter.
– Det er en ganske kul historie fra for noen år siden. I flere miljø-DNA-studier over mange år fant man en helt økologisk distinkt gruppe med DNA-sekvenser, som de ikke fikk til å passe med noen av referanse-artene.
.png){kind=logo}
Bitene stammet tydelig fra sopp-DNA, var knyttet til en bestemt jordtype eller økosystem, ofte sammen med lyngvegetasjon.
– En svensk forskergruppe klarte å dyrke dem fram, og da matchet de med DNA-prøvene, forteller Ronold.
Fire nye arter ble dyrket fram i kultur og beskrevet, og gitt det ikke helt enkle navnet Archaeorhizomycetes.
– Siden har det blitt beskrevet enda tre nye arter. En nylig DNA-studie med prøver fra store deler av Norge antyder at det kan være flere enn hundre ukjente arter bare her hos oss. Så problemet er at man vet aldri hva det er man ikke finner, sier Ronold.
Lever på planterøttene
Likevel: I jordprøvene fra skogene i Solhomfjell fant forskerne DNA fra over 500 ulike soppslekter. I den tørre og litt næringsfattige furuskogen, der bakken i hovedsak var dekket av lyng, var det sekksporesopper (Ascomycota) som dominerte. De fleste av disse tilhørte slekter som lever i symbiose med planterøtter, der de forer røttene med vann og næringsstoffer og får sukker og energi i retur.
– I gruppen Ascomycota finner vi sopper som morkler og trøfler. Men også mye annet. De fleste danner enten veldig små fruktlegemer eller ingen i det hele tatt. Mange av slektene vi fant innenfor denne gruppen, lever tett på planterøtter. Enten i symbiose eller i et mer udefinert forhold. Flere er også parasitter på plantene, forklarer Ronold.
I den mer fuktige og næringsrike granskogen der skogbunnen var preget av mer variert vegetasjon, var det derimot høy forekomst av ektomykorrhiza-dannende sopper og råtesopper.
– Blant råtesoppene var det en stor diversitet av hettesopper, som lever av å bryte ned barnåler, blader og annet dødt plantemateriale.
En syklus i skogbunnen
Blant ektomykorrhiza-sopper finner man et mangfold av slørsopper, sammen med andre karismatiske arter innen risker og kremler.
– Det er ganske tydelig hvordan soppsamfunnet endrer seg når man beveger seg fra granskog til furuskog. Fra slørsopper med de typiske hattene som er så vanlige i granskogen, til de uanselige sekksporesoppene som danner sånne små, svarte begere tett ned mot skogbunnen i furuskogen. I granskogen er det mer variasjon, mens når du kommer opp i furuskogen, handler det mer om stresstoleranse. Å tåle de tøffere forholdene.
Selv om soppene som lever på planterøtter, dominerer i mengde, er det blant nedbryterne Ronold finner flest arter.
– De soppene som tar veldig mye plass, er samtidig litt mindre artsrike. Samtidig interagerer de med de soppene som bare bryter ned planter. De er i det samme jordsmonnet, der de utfører ulike tjenester. Nedbryterne sørger for å frigjøre næringsstoffer fra døde planter, som mykorhizza-soppene sender tilbake til plantene i bytte mot sukker. Det er en syklus, sier Ronold.
Artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
Det ble for dyrt å elektrifisere båten – utviklet sin egen løsning
