Vi har kjørt ti mil på en øde firefelts vei inn i Qatars ørken. I løpet av dagen vil gradestokken passere 50 grader celsius. Det virker utenkelig at mennesker kan bo og arbeide her ute. Noen har ikke noe valg.
Vi er på vei for å møte nepalske fremmedarbeidere som har rømt fra arbeidsgiverne sine – ulike bygg- og anleggsfirma i Doha.
Nå jobber de ulovlig for qatarske landbrukseiere.
Klamt
Midt ute i ørkenen dukker det opp en stor åker omgitt av høye piggtrådgjerder og trær. I det vi går ut av bilen, slår en vegg av fuktighet og hete mot oss. Det er vanskelig å si om det er luftfuktigheten eller svette, men klærne er gjennomvåte etter få sekunder.
– Kan du tenke deg å jobbe her, spør tolken min ironisk.
Han peker på et delvis sammenrast lite murhus.
– Der inne bor arbeiderne.
Farlig arbeid
Klokken har passert seks.
Vi forlot hotellet grytidlig av hensyn til fremmedarbeidernes og vår egen sikkerhet.
– Vi ville blitt arrestert og sendt ut av landet hvis vi hadde blitt oppdaget, forteller de to aktivistene vi kjører sammen med.
Begge er høyere utdannet med relativt gode jobber i Qatar. De bruker fritiden sin til å hjelpe ufaglærte fremmedarbeidere som er i vanskeligheter. I frykt for å bli deportert, ønsker de å være anonyme.
– Forferdelig
Arbeidsdagen til fremmedarbeiderne har nettopp startet. De sitter på huk, blant tusenvis av frosker og insekter, ute i den myrlignende åkeren og plukker en slags urt som minner om sitronmelisse.
– Hvorfor jobber dere her?
– Jeg rømte fordi arbeidsforholdene var forferdelige og fordi jeg ikke fikk lønn. Men jeg kan ikke reise hjem. Anleggsfirmaet Town Center som jeg jobbet for, har fremdeles passet mitt. Derfor kan ikke den nepalske ambassaden hjelpe meg, sier Ram, mens han vifter vekk insektene som surrer rundt ansiktet.
Ram forteller at han var snekker hjemme i Nepal, og at det var rekrutteringsagenter i hjemlandet som lokket ham til å prøve lykken i Qatar. Nå strever han med å forsørge familien med de 500 kronene i måneden han tjener på å jobbe i åkeren.
Sett på som dyr
Deepak sier han også ble mishandlet av arbeidsgiveren sin.
– Qatarerne ser på oss som skitne. De mener vi er mindre verdt. Som dyr. Jeg skulle ønske jeg kunne dra hjem, men har ikke penger. Hjemme skylder jeg agenter 1.700 dollar som jeg lånte for å reise til Qatar. Det er veldig vanskelig, sier han.
Deepak var ansatt i hæren i Nepal, men mistet jobben som følge av urolighetene i landet.
– Hvorfor klaget dere ikke når arbeidsgiveren ikke ga dere lønn?
– Hvor skulle vi klaget? Myndighetene i Qatar ignorerer oss. Vi kan heller ikke snakke arabisk. Og hvis vi klaget, ville sponsorene våre ta fra oss visumet. Da ville vi blitt plassert i fengsel – eller deportasjonssenteret, som de kaller det. Når vi til slutt hadde blitt sendt hjem, ville vi ikke hatt noen penger, men stor gjeld.
Arbeiderne forteller at de jobber 12 timer om dagen, sju dager i uken. De har liten kontakt med familiene hjemme.
I tillegg til noen som hjelper dem med å sende penger hjem, ser de stort sett bare arbeidsgiveren sin. Han kommer innom med mat noen dager i uken. De siste to månedene har heller ikke han gitt dem lønn.
– Hvis vi snart ikke får betaling, har vi ikke noe valg. Da må vi inn fengsel, og så bli sendt hjem uten penger, sier Shiva
Kollapset
– Nå skal vi til et sted som er enda verre, sier tolken.
Vi kjører av veien, ut på den flate ørkensletten. Der står det et skur. Eller rettere sagt, en nettingfirkant med tepper rundt.
– Mannen som bor her, passer geitene til en qatarer.
Forrige uke kollapset han av varmen, men heldigvis ble han funnet av en annen gjeter. Hvis ikke, hadde han trolig dødd, forteller tolken.
– Jeg skulle aldri dratt til Qatar. Dette er dødens sted. Hjemme i Nepal fikk jeg låne en jordflekk som gjorde det mulig å forsørge familien. Nå får jeg ikke lov til å dra tilbake, sier Dev.
Han har fem barn hjemme. De 600 kronene han får i måneden for å passe geitene døgnet rundt, strekker ikke til.
– Barna mine har blitt tvunget til å begynne å jobbe, sukker han.
Deler vannet
Omtrent hver 20. dag kommer eieren av geitene og fyller en stor vanntank som står midt ute i solsteiken. Vannet deler Tiwari med de 40 – 50 geitene han passer.
– Blir du ikke syk av å drikke dette vannet?
– Det er ingen som bryr seg om vi blir syke.
Nepaleren sier han savner det friske drikkevannet fra isbreene i Himalaya.
Et stykke lenger bort i ørkenen møter vi en yngre gjeter. Lok kommer fra Gorkha, opphavsstedet til de beryktede gurkhasoldatene.
Det er ikke mye krigersk instinkt igjen i gutten som sitter i solsteiken utenfor nettinghytten sin.
– Livet er en ørken. Alt er bare tomt, sier han forsiktig.
