På gjengrodde stier

Store deler av vårt riksveinett er i en forfatning som ikke er et rikt land som vårt verdig. Utenom stamveiene er standarden så dårlig at om ikke lenge er vi tilbake til 50-tallet. Flere steder virker det som om det ikke er foretatt vedlikehold de siste 20 årene. Knut Hamsuns kjente romantittel er dekkende for situasjonen.

Og tilstanden er ikke bedre på våre fylkes– og kommunale veier. Her er også vedlikeholdet sterkt forsømt. Store hull i asfalten, spor dypere enn 10 cm, dårlige veikanter og istykkerkjørte fortauskanter er snarere regelen enn unntaket. For utrente sjåfører er det ikke lett å holde bilen på rett spor på slike veier. Men det kan jo ha sine positive sider også. Veistanderen bidrar utvilsomt til å redusere hastigheten.

I sitt opprinnelige utfordringsdokument i forkant av Nasjonal Transportplan sier veidirektør Olav Søfteland at det mangler 180 milliarder til veivedlikehold i Norge. Dette var for to år siden. Dagens tall er høyere, over 200 milliarder kroner. I stedet for å øke de statlige bevilgningene, står de enten på stedet hvil, eller de reduseres. Veipolitikken er en dårlig forvaltning av investert kapital.

Når staten overtar landets fylkeskommunale sykehus, dekker ikke staten de fylkeskommunale underskuddene som har oppstått som følge av mangelfull finansiering av sykehusdriften. De milliarder som må dekkes opp, må fylkeskommunene ta fra fylkesveibudsjettene.

En underlig politikk når det er 3000 arbeidsledige i anleggsbransjen. Enda underligere når politikere hele tiden sier de prioriterer trafikksikkerheten. Men ikke fullt så underlig dersom man tenker på statens inntekter. Årlig betaler bilistene mer enn det dobbelte i skatter og avgifter av hva de får igjen i veibevilgninger.

Derfor er det fullt forståelig at en stadig større del av bilparken preges av store, tunge terrenggående kjøretøy med lav lastebilavgift.