Makrellstørja er en av verdens mest verdsatte fiskearter. I hundrevis av år har den vært viktig for oss, både økonomisk og kulturelt.
På 1950-tallet fisket norske fartøy store mengder størje. Gjennom 60-og 70-tallet ble det mindre og mindre fangst og på 80-tallet var bestanden så liten i at det bare ble tatt noen få individer.
Først i 2007 ble det totalforbudt å fiske størje i Norge. Nå viser ny forskning at overfisket skjedde tidligere enn vi har trodd, og at det har ført til tap i det genetiske mangfoldet.
– Den industrielle revolusjonen har endret den genetiske variasjonen og mulighetene for tilpasning hos fiskearter som er viktige for oss, sier UiT-forsker Kim Præbel.
Makrellstørje
Dette er den største av makrellfiskene, den kan bli over 4,5 meter lang og veie opptil 680 kilo. Fisken er torpedoformetog bygget for fart – svømmehastigheten er målt til over 66 km/t.
Makrellstørje (Thunnus thynnus), som på engelsk heter Atlantic bluefin tuna, er en ettertraktet og truet art av blåfinnet tunfisk.
Det ble i mange år drevet omfattende fiske på makrellstørje langs norskekysten, og arten var inntil 2009 omtrent helt forsvunnet fra norske farvann.
Bestanden har siden tatt seg opp igjen, og fra 2021 er den ikke lenger rødlistet.
Kilder: Store norske leksikon og Wikipedia
Gammelt DNA endrer historien
Forskerne har analysert DNA-prøver fra størje fanget mellom 2013 og 2020 og gamle prøver av størje. De eldste prøvene er opptil 5000 år gamle.
– De eldste prøvene vi har, er fra Jortveit i Norge, Istanbul og Sicilia. Det er arkeologiske prøver vi har gravd opp fra gamle bosettinger, sier Adam Andrews.
De nye prøvene viste lavere genetisk variasjon. Når det genetiske mangfoldet i en art går ned, gjør det arten mer utsatt og sårbar for forandringer, siden alle individene er likere hverandre. Da har de ikke samme tilpasningsevne hvis arten møter en utfordring de er sårbare for. Forskerne har også funnet ut at overfisket av makrellstørje var en realitet allerede rundt 1900. Det er 70 år tidligere enn vi før har trodd.
– Vi har vist at den menneskelige påvirkningen på den genetiske variasjonen hos fisk er større og mer kompleks enn vi har trodd, sier Præbel.
Gytemøter berger arten
Forskerne fant også ut at størjene består av to populasjoner: én i Mexicogulfen og én i Middelhavet. Men de kan svømme langt, like langt som én gang rundt hele jordkloden på ett år.
Fordi de svømmer langt, har populasjonene også blandet seg gjennom årtusener. Spesielt i Atlanterhavet, der de møtes for å gyte. Det har bidratt til en viss robusthet i artens genetikk, til tross for overfiske.
Håp i et hengende snøre?
Fordi det har vært et globalt samarbeid om å beskytte størja, har arten klart seg og økt i antall. I 2021 var den ikke lengre klassifisert som truet. Og bestanden i Middelhavet har nylig vist tegn til å klare seg bedre.
Det gir håp for artens fremtid. Men forskerne sier at det genetiske mangfoldet fortsatt må beskyttes for å sikre langsiktig overlevelse.
– Vi ser at makrellstørjene er i verre forfatning enn vi trodde, selv om de har kommet seg litt. Samtidig har vi vist at populasjonen var stor før. Da kan den bli det igjen med riktig forvaltning, sier Andrews.
DNA til bedre forvaltning
Størjenes historie minner oss på hvordan mennesket påvirker naturen langt ut over det synlige. At den viser tegn til gjenoppretting, viser også at vi kan snu negative utviklinger med riktig forvaltning og internasjonalt samarbeid.
– Tap av genetisk variasjon kan redusere artens evne til å tilpasse seg fremtidige miljøendringer. Derfor er det viktig å fortsette arbeidet med å beskytte bestanden og dens genetiske mangfold, sier Andrews.
Artikkelen ble først publisert på UiT.no
Oppdaget et nytt batteri på grunn av magefølelsen
