– Fjorden er ikke død. Den er kanskje halvdød, men det står likevel greit til med de fiskeartene som beveger seg oppe i øvre vannlag, sier professor Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo (UiO).
Men når forskerne ser ned mot bunnen, er bildet mørkere.
– Bunnen er nærmest død.
Ved årsskiftet ble det innført nullfiske i Oslofjorden. Målet er å gi fiskebestandene mulighet til å bygge seg opp igjen.
Nylig møttes forskere, fagpersoner og politikere for å diskutere status for fjorden under arrangementet «Oslofjorden er under press – Hva skjer når økosystemer svekkes?» på Arendalsuka.
Og selv om forskerne er bekymret, er det også grunn til optimisme.
Torsken er et faresignal
Sissel Jentoft, som er forsker ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo, mener det er viktig å ikke omtale Oslofjorden som død.
– Oslofjorden er ikke død, men den er i en dyp krise.
Den dramatiske reduksjonen av torskebestandene i fjorden er et av de tydeligste tegnene på hvor alvorlig situasjonen er.
– Vi har benyttet oss av ny teknologi for å kartlegge hele arvematerialet til torsken som lever langs norskekysten, og da også torsken i Oslofjorden.
Forskerne finner at det er tre genetisk forskjellige torsketyper her i sør: Én fjordtorsktype som befinner seg i dypere vannlag og én som liker seg mer på de grunnere områder, nærmere land, samt én mer havgående torsketype.
– Det vi ser, er at alle tre torsketypene sliter, men mest alarmerende er at den mer dyptgående fjordtorsken er så å si borte fra datamaterialet fra nyere tid. Det kan indikere at fisket definitivt har hatt stor betydning for nedgangen for denne torsketypen, sier Jentoft.
Det finnes tegn til at tiltak kan virke. I Tvedestrandsfjorden, hvor de har hatt strengere reguleringer i form av et nullfiskeområde, finnes fortsatt den store, dyptgående torsken som har forsvunnet fra Oslofjorden.
– Det viser oss at nullfisket som nå er innført i Oslofjorden, kan ha effekt, sier Jentoft.
Forskerne kan altså se forskjeller mellom områder der fisket er stanset og områder som har vært utsatt for større belastning.
Mange trusler på én gang
Oslofjorden har ikke ett problem, den har mange. Overgjødsling og avrenning fra land tilfører næringsstoffer til fjorden. Det kan føre til kraftig vekst av alger og lurv. Samtidig har fjorden vært utsatt for overfiske, arealinngrep og nedbygging av strandsonen.
Forsker Even Moland ved Havforskningsinstituttet beskriver det slik:
– Vi har et utarmet kystøkosystem, med en del attributter. Det finnes sild og brisling. Men vi har en bunn som er preget av 130 år med bunntrål, sa Moland under arrangementet.
Trinnvise endringer
En av utfordringene er at mennesker ikke nødvendigvis legger merke til hvor mye naturen rundt oss har endret seg. Moland peker på det forskere kaller «shifting baselines». Det handler om at hver generasjon kan oppfatte tilstanden den selv vokser opp med, som det normale – selv om det er store endringer.
Hvis fjorden gradvis blir fattigere på fisk og natur, kan det dermed bli vanskelig å huske hvordan den egentlig var. Men som Hessen påpekte, er det også mange som husker hvordan Oslofjorden var i barndommen, med et yrende fiskeliv.
En Oslofjord-milliard
Forskningen på Oslofjorden har utviklet seg kraftig. Hessen påpeker at forskerne har undersøkt fjorden i mange tiår. Likevel mangler gode tidsserier, og det trengs ny kunnskap. Nye metoder byr også på nye muligheter.
– Oslofjorden er en svært god case for å vise fram økosystemforskning i all sin bredde. Her møter politikk og forvaltningen alt fra molekylære metoder til fjernmåling og modellering, sier Hessen.
Forskerne kan blant annet bruke genetiske analyser for å undersøke hvilke arter som finnes i fjorden, og om nye arter har kommet inn. De kan også undersøke fiskebestandene på langt mer detaljerte måter enn tidligere. Sensorer, satellitter og fjernmåling gir forskerne nye muligheter til å følge med på hva som skjer i fjorden.
Men samtidig står de overfor et gammelt problem.
– Selv om vi har forsket på Oslofjorden i mange tiår, sliter vi med å holde forskningsfartøyet vårt på vannet. Det er utdatert, sier Hessen.
Han mener det er på høy tid med en større satsing.
– Det er på høy tid å bevilge en Oslofjord-milliard.
Ikke bare et Oslo-problem
Kan det at fjorden heter Oslofjorden, jobbe mot fjorden? undret ordstyrer Carina Hundhammer.
Hun er direktør for samfunnskontakt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på UiO, som også sto bak arrangementet.
Dette er ikke bare et Oslo-problem, påpekte forskerne.
Rundt 40 prosent av Norges befolkning bor mindre enn 45 minutters kjøring fra fjorden. Nitrogen fra landbruket, avrenning, utslipp, utbygging og aktivitet langs kysten er deler av det samme systemet.
– Oslofjorden er et nasjonalt anliggende. Det som lekker ut fra et jorde i Lesja, vil til slutt havne ut i fjorden, sier Hessen.
Politiisk enighet
Under Arendalsuka ble også politikerne utfordret på om Oslofjorden har fått nok oppmerksomhet.
Fylkesrådsleder Anette Marie Solli (H) i Akershus fylkeskommune trakk blant annet frem engasjementet rundt Mjøsa som et eksempel på hvordan et område kan få et helt annet politisk eierskap dersom man ser problemet fra en annen geografisk vinkel.
Det finnes håp
Til tross for den alvorlige situasjonen er ikke forskerne uten håp. Noen av endringene som allerede er gjort, har ennå ikke rukket å få full effekt. Og fjorden trenger tid.
– Vi må se på Oslofjorden som et symptom på hele de sørlige havområdene, sier Jentoft.
Hvis fjorden skal tilbake til livet, er det ikke nok å spørre hvor mange fisk som kan fanges. Forskerne må finne ut hvordan hele økosystemet kan bygges opp igjen.
Artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
Hormuz-åpning: : Forskere frykter superspredning av uønskede fremmedarter
