Opera på stengrunn

  • nyheter_bygg

Langsomt kan man begynne å ane et byggverk i kaoset som råder i Bjørvika. I orkestersalen er de første veggene allerede påbegynt.

Muligens har prosjektleder Terje Arthur Olsen i Statsbygg lest sin bibel, og kanskje spesielt Lukas-evangeliet: Han er lik en mann som bygde et hus, og som gravde dypt og la grunnmuren på fjell. Da flommen kom, brøt elven mot huset, men kunne ikke rokke det, fordi det var godt bygd.

Godt bygd blir operaen også, etter planene skal den holde i 300 år. Den skal hvile på til sammen 680 pæler som alle sammen skal være godt fundamentert i og på fjell. For å forsikre seg om at entreprenøren Veidekke får gode nok tegninger med dokumentert bakgrunn, er prosjekterende rådgiver NGI hyret inn i prosjektet. Sivilingeniør Astri Eggen har hovedansvaret for grunnarbeidene.

Korrosivt miljø

På det dypeste er det 60 meter ned til fjell. Til sammen vil operaen hvile på 28.000 meter pæler innenfor et område på 230x110 meter.

Noen pæler er innstøpte H-profiler som blir slått ned i fjell, andre er stålkjernepæler som bores ned, og på et parti innenfor sjøkanten har Eggen og hennes kolleger valgt betongpæler. H-profilene benyttes der fjellgrunnen er flat, mens stålkjernepælene benyttes der bunnen er skrå.

Selv om hver enkelt operasjon ikke byr på store ingeniørmessige utfordringer, utgjør det hele en kompleksitet som krever sitt. - Det ligger skikkelig ingeniørarbeid bak det her, det er ikke bare å mate noe inn for så å få en ferdig konstruksjon ut av en datamaskin, fastslår Eggen.

Så langt har puslespillet forløpt som forutsatt. Pælingen begynte i oktober i fjor og blir ferdig ett år senere. Akkurat nå er rundt 100 menn og kvinner i arbeid på byggeplassen.

Det er de øverste 10 - 12 meterne av pælene som byr på de største utfordringene. Som korrosjonsbeskyttelse har prosjektledelsen valgt en epoxymaling på stålet som så støpes inn i sulfatresistent betong, som skal benyttes i sulfat- og nitratholdige miljøer.

I produktbladet til Norcem nevnes alunskiferområder som typiske eksempler på slike miljøer. Når vi vet at alunskifer fra Ekeberg var råstoffet til Christian og Sophia Magdalenas Alunverk, er nok det et klokt valg. Verket ble drevet i perioden 1737 til 1815 og var en av Oslo-områdets større industribedrifter. For søylene under operaen er det likevel ikke primært alun det er tenkt på med hensyn til korrosjon, men saltvann og sagflis.

Nærkontakt uønsket

Kjelleren under scenen blir liggende under vannflaten.

Trusselen fra løpske skip er løst med en barriere. Sjansene for at noe slikt skal skje, regnes som små. Skipsbarrieren som er under bygging er dimensjonert for å stanse en båt på 25.000 tonn med 2 knops fart. Til sammenligning er den største danskebåten som benyttes i dag på drøyt 40.000 tonn med en toppfart over 20 knop.

Det er en omfattende konstruksjon som starter med vertikale dren 15 meter ned i bunnmassene. Etter at det er lagt på last ,vil noe vann dreneres ut og bunnleiren blir fastere. Over drenene ligger en jordarmerinsduk for å sikre mot utglidning. Deretter er det fylt opp med en pute av grus. Over grusputen er det fylt på med stein fra 60 til 700 mm diameter opp til fire meter under havflaten.

Denne delen av arbeidet er ferdig i disse dager og skal nå få stå i ro et halvt års tid. Sensorer er plassert ut og mellom drenene måles poretrykket for å måle hvordan det hele forløper.

Siste del av barrieren, som er formet i trappetrinn, er steinlag fra minus fire til minus to meter. Det øverste laget blir lagt under et 40 cm tykt betongskall. - Denne barrieren er ikke først og fremst laget for å bråstanse skip, men for å løfte dem og på den måten ta opp energien for deretter å stoppe dem, sier Olsen.