Ny industripolitikk, takk

SAMMENLIKNET MED VÅRE naboland er Norge i en særstilling. Antallet sysselsatte i industrien har gått ned fra 23 prosent i 1970 til dagens 13 prosent av det totale antallet sysselsatte. Våre naboland har stort sett opprettholdt forholdet mellom konkurranseutsatt næringsliv og offentlig de siste 30 årene, til tross for enorme omstillinger.

Dette synes også i bedriftene innovasjonsevne. Både Finland og Sverige ligger i topp på verdensbasis når det gjelder bruk av forskning og utvikling. I begge land føres en politikk som setter bedriftene i stand til å industrialisere og kommersialisere ideer og dermed skape nye arbeidsplasser.

Norsk politikk har over flere år overført arbeidskraft fra konkurranseutsatte næringer til offentlig sektor, samtidig som oljeindustrien har tappet fastlandsindustrien for folk og gode hoder. En utilsiktet virkning har også vært at oljearbeidsplassene har gjort øvrig industri lite attraktiv, både for unge mennesker og for investorer.

Vi har fått den avhengighet av oljevirksomheten som Stortinget uttrykkelig ikke ønsket da norsk oljepolitikk ble fastlagt for 25 år siden.

Flommen av oljepenger til statskassen har gitt norske politikere en frihetsgrad til å danne et velferdssamfunn som blir mindre og mindre effektivt. Alle rop etter mer penger har gitt mer penger. Milliardene har i mange sammenhenger sittet løst, uten at det har vært dekning for å følge opp med tilstrekkelig folk og kompetanse.

Fortsetter denne utviklingen sitter vi snart uten fastlandsindustri, fordi det norske industrielle miljøet kommer under kritisk masse. Vi blir sittende med en del selskaper som drives fra Norge, men hvor substansen er andre steder.

Når en ny regjering nå dannes skal det bli svært interessant å se om den makter å snu denne utviklingen. Verken våre barn eller barnebarn har godt av å vokse opp i en kuwaitøkonomi.

Vår oppgave må være å sørge for at fremtiden også består av skapene mennesker. Da må konkurranseutsatte næringer prioriteres og stimuleres.