Tremolo: En hurtig gjentakelse av en tone. Lydfenomenet var essensen av min fars barndomshjem. I denne sammenhengen en dirrende sang dypere enn den dypeste kjeller. Farmor, farfar, tante og pappa vokste opp – av alle steder – i den enorme Sogn transformatorstasjon i Oslo.
Utenfor står en på utstilling, over inngangen troner en hest i bronse. Teknologien bak hoveddøren er rammet inn av kunst. Av stolthet. Ikke så rart jeg ville følge i farfars fotspor og bli ingeniør.
Men hadde jeg valgt den retningen hvis jeg ikke hadde opplevd stolt ingeniørkunst på nært hold da jeg var barn?
Send barna i avløpet
I dag bor det ikke lenger noen i transformatorstasjonen. Området er gjerdet inn. Ingen skal kunne komme seg inn. Hvorfor ikke?
Sikkerhet. Sikkerhet. Sikkerhet.
Men hva taper vi når sikkerhetshensyn og beredskapsplaner gjemmer all ingeniørkunst bort fra folk? Teknisk museum, Vitensenteret og Teknisk Ukeblad er alle uvurderlige arenaer for formidling av teknologi. Men det er ikke nok.
Vi må sende barna i avløpet. De må grilles i transformatoren. Førstnevnte gjennom guidede turer i tunneler, sistnevnte med spørsmål om volt, ampere og ohm.
Sikkerhet og tilgjengelighet
Nysgjerrigheten til et barn må møtes med den industrielle hverdagen, ikke bare den tekniske historien. Det konkrete, skapende livet må fram i lyset. Det må oppleves med lukt, lyd og syn, ikke bare via spake gjengivelser i bøker og på film.
Jeg sier ikke at vi skal svekke sikkerheten. Men jeg sier at vi i første omgang må anerkjenne at sikkerhet rundt teknologi går på bekostning av folks kunnskap og skapertrang. Og i andre omgang at sikkerhet rundt infrastruktur kan kombineres med tilrettelagt tilgjengelighet.
Pålagt formidlingsplikt
Helt praktisk ønsker jeg pålegg fra myndighetene om at utvalgte deler av norsk offentlig infrastruktur åpnes for befolkningen. I betydelig større grad enn i dag og med mål om å trigge nysgjerrighet, lære om teknologi og tenne den industrielle skaperlysten.
.jpg)
Noen steder kan vi ha besøkssentre på veiprosjekter, andre steder kan det være omvisninger i lokasjoner med drift. Skoleklasser bør være en selvsagt målgruppe. Men jeg som far vil også kunne ta med døtrene mine til Nationaltheatret T-banestasjon og få en omvisning i en nedlagt sidetunnel i T-banen. Hvis den finnes?
I overført betydning vil vi på denne måten kunne åpne landets største samtidsmuseum – denne gangen for teknologi og industri. Ja, det vil koste noe, men ivrige voksne må løse billetter. Dette er en investering landet vil få igjen for. For hvilken vei går vi ellers?
Demokratisk underskudd
Det er ikke rart hvis folk mener at en vannforsyning til 30 milliarder offentlige kroner høres mye ut. Det er mye. Nesten 50.000 kroner per person hvis man deler beløpet på antall innbyggere i Oslo.
Prosjektet er usynlig fordi det ligger under bakken – og utilgjengelig fordi ingeniørkunst ikke verdsettes nok. Resultatet er mindre aksept for nødvendig offentlig pengebruk.
Vi får med andre ord ikke bare et økonomisk underskudd, men også et demokratisk underskudd. Når jeg skal bruke 50.000, så har jeg rett og slett lyst til å se hva jeg har kjøpt.
Nordmenn vil mer
Martin Bech Holtes bokanalyse om at produktiviteten synker og at Norge ble for rikt, har blitt ettertrykkelig tilbakevist av Terje Erikstad i Dagens Næringsliv. Som man kan lese i forrige ukes The Economist ble vi ikke for rike, vi ble simpelthen rikest i verden.
Men en del av folkesjela har Holte rettmessig pirket fingeren i. Vi vil rydde mer land for neste generasjon. Vi vil mer. Nettopp dette skal vi utnytte og være stolte av. Det å ville mer starter med lyden i den radiostyrte bilen, kraften i bekkedemningen, spinnet i akebrettet. Men det fortsetter med inspirasjonen som ligger i at vi kan finne bedre løsninger for utfordringer i samfunnet rundt oss. Da må vi ikke lukke inn våre stoltheter.
Tremoloen stilner ikke
Dagens ingeniørkunst er Strindheimtunnelen i strekket der den går gjennom kvikkleire. Det er høydebasseng dypt inn i Vettakollen i Oslo. Og det er kvantedatamaskinen som er kjøpt inn av Oslo Met. Tilgjengelighet vil styrke Norge som ingeniørnasjon. I en stadig mer urolig verden er ikke dette en dum ting.
Ikke alle er forunt å ha vokst opp med besteforeldre inne i en transformatorstasjon. Selv om tremoloen fra min fars barndomsgitar ikke lenger ljomer i den 200 meter lange bakgangen, pulserer stadig transformatorens evinnelige puls.
Og til mitt innledende spørsmål: Nei, jeg ville ikke blitt ingeniør uten farfar.
EU-kommisjonens president: – Dette er Europas uavhengighetøyeblikk
