.jpg)
Visstnok ble vinterferien innført for å komme seg opp i fjellet på ski, for å unnslippe tuberkulosen. For nå er det typisk masse snø i fjellet.
Under krigen argumenterte man angivelig for at dette var en brenselsferie. Man skulle spare energi ved å slippe å varme opp skolestuene. For nå er det typisk kaldt.
Og kaldt har det vært. Men om du er i første pulje og allerede har kommet deg opp i fjellet, har du kanskje sett det: Det er ikke mye snø der oppe, spesielt ikke i Sør-Norge.
Framtidig vann i bøtter og spann
Dette får også utslag i kraftmarkedet. Til tross for at mengden vann i magasinene er innenfor normalen og strømforbruket er høyt, holder kraftprodusentene nå igjen vann. En del av forklaringen er snøen som ikke falt i fjor. Eller hittil i år, for den saks skyld.
I forhold til oppmerksomheten den får, er snøen i fjellene uforholdsmessig viktig for kraftproduksjonen her til lands. Her ligger framtidig vann i fast form, som venter på å slippe fri. Da snakker vi faststoffbatteri.
Mengden energi i snømagasinene når som regel toppen rundt starten av april. De siste tjue årene har snømagasinene da holdt mellom 30 og 80 TWh framtidig strømproduksjon. I et gjennomsnittlig år ligger det drøye 50 TWh med snø i fjellene før snøsmeltingen begynner for alvor. Det er en tredjedel av all strømmen som produseres i Norge. Som venter på våren som snø. Aspirerende, til den velger seg april.
Kort fortalt er snøen svært viktig, og nå er det rekordlite av den.
Vi må se på veien, ikke bare i bakspeilet
Da vet vi på forhånd at vi kan forvente mindre tilsig til våren. Og at magasinene våre kan ha lavere vannstand resten av året. Mange sammenlikner dagens situasjon med opptakten til den anstrengte kraftsituasjonen vinteren 2010/2011.
Men selv om snømagasinene er rekordlave, gir ikke historiske nivåer og magasinkurver nødvendigvis en riktig referanse. For vi har et ganske annet kraftsystem nå. Vi har mer vindkraft som bidrar med energi om vinteren, og vi har mye mer utvekslingskapasitet.
Ofte utskjelt. Ofte med eddersbetegnelsen eksportkablene. Og det er forsåvidt riktig at mellomlandsforbindelsene oftest benyttes til eksport. Til gjengjeld gir perioder som nå, med lave snømagasiner, eksempler på det motsatte.
Det snur, det snur
I snart tre uker på rad, har vi hver dag netto importert strøm for å dekke strømforbruket vårt her på berget. Da kan mer vann bli liggende. Dermed definerer ikke historiske vannstandsnivåer spillerommet for kraftprodusentene i dag, men forteller snarere om driften av gårsdagens system.
Dessuten, når det kommer til snømagasiner, er ikke spillerom et relevant begrep. De kan vi (på kort sikt) ikke styre. Og at vi får år med mindre snø enn før, bør ikke komme for bardust på.
Dette er det vi forventer. Norsk klimaservicesenter kom i fjor med oppdaterte framskrivinger av største årlige snømengde. Den går ned.
Tar høyde for snøen
Effektene av klimaendringer på kraftsystemet er også beskrevet godt før: Snømagasinene blir mindre, ja, men klimaendringene gir i sum mer tilsig, og dermed mer vannkraft. Og når tilsiget blir jevnere over året, blir behovet for å flytte vann mellom sesongene mindre. Da forventer vi også at vannstanden i magasinene blir jevnere over året.
Klimaet endrer seg, og kraftsystemet endrer seg. Det som vedvarer er kraftmarkedets evne til å koordinere uoversiktlig mange beslutninger. For vannkraftprodusentene står valget mellom om å produsere kraft nå, eller spare vannet til siden.
Når de nå sparer mer på vannet og vi heller importerer strøm, har de nok tatt høyde for snøen. Så neste gang du er i høyden kan du òg vurdere: Hvor mye framtidig vannkraft har du under skiene?
Kunsten å lage snø
