Forrige helg våknet jeg av to skudd. Det var mannen min som hadde tatt med seg bikkja og gått på jakt. Jeg kommer aldri til å bli noen god jeger, siden jeg liker å dra meg utover morgenkvisten, men litt senere på dagen var også jeg på vei over myra for å se om det var mulig å få noe fugl.
Jakt er et tema som pleier å vekke både interesse og diskusjon. Det å legge ut et bilde av et felt dyr på sosiale medier får det som regel til å koke ganske fort. I fjor fortalte en kvinnelig jeger til VG at hun hadde fått drapstrusler for å publisere jaktbilder på Instagram.
Når jeg nå drister meg inn på emnet, er det med en antakelse om at Teknisk Ukeblads lesere kanskje tåler litt mer enn den gjennomsnittlige befolkningen – vi har tross alt en del abonnenter som har som jobb å produsere våpen og ammunisjon.
Du går på jakt i frysedisken!
Jeg vokste opp med at faren min, onkelen min og mange andre mannfolk rundt meg hadde jakt som hobby og livsstil. For en del av dem jeg omgås på jobb og privat nå, er imidlertid våpen og jakt både fremmed og skremmende.
Respekt for våpen er det lett å ha forståelse for. Det jeg derimot ikke kan anerkjenne, er at folk som selv spiser kjøtt fra butikken, kritiserer dem som går på jakt. Da pleier jeg å si: «Du er jeger, du også. Du går på jakt i frysedisken på Rema 1000.»
I Norge er vi så mange jegere at vi danner en solid reservetropp. 550.000 nordmenn er oppført i Jegerregisteret, og 477.000 eier et våpen. Norge har en våpentetthet på 0,29 håndvåpen per innbygger, noe som plasserer landet på 14. plass i verden. I siste kvartal 2025 vil et nytt nasjonalt våpenregister settes i drift. Det skal inneholde alle sivile våpen og våpendeler i Norge, og da vil myndighetene få enda bedre oversikt.
At landet vårt har mange jegere med våpenkunnskap og friluftserfaring, vil være en fordel for samfunnets samlede beredskap dersom det virkelig skulle bli krig. Norske jegere har erfaring med ulike typer våpen, orientering, naturferdigheter, ettersøk og overlevelse under krevende forhold – kvaliteter som verdsettes i Forsvaret. Mange jegere er lommekjent i store terreng der en fiende vil ha problemer med å ta seg fram.
Dette utgjør en ressurs, spesielt dersom det skulle bli behov for utvidelse av Heimevernet eller styrking av lokal motstand og sivil beredskap. Og om det skulle bli så alvorlig at vi begynner å sulte, vil den gammeldagse måten å skaffe kjøtt på, bli ganske aktuell. Da kommer nok drapstruslene mot kvinnelige jegere til å stilne.
Som nevnt vil jeg aldri bli en utmerket jeger selv, men det at jeg forsøker å få til de anbefalte 200 treningsskuddene på haglebanen hver sesong, vil selvsagt være av verdi dersom landet vårt skulle bli angrepet. I hverdagen går jeg rundt på høye hæler, men jeg kan også håndtere både rifle og hagle.
Sentralt i dette er kunnskap og refleksjon rundt trygg våpenbruk, sikkerhet og lovlig oppbevaring. At så mange har en privat våpengarderobe og oppbevarer den på en trygg og sikker måte, vil være en stor fordel dersom sikkerhetssituasjonen blir betydelig verre enn nå.
Reservetroppens reservetropp
Hvis Norge noensinne skulle komme i en lignende situasjon som Ukraina er i, ville jeg raskt bli degradert til kvinne. Ettersom jeg er født på 80-tallet, har jeg ikke avtjent allmenn verneplikt. Det ville vært mannen min som endte opp ved fronten, og jeg ville blitt igjen med barna. Han ville sikkert måttet ta med seg det meste av innholdet i våpenskapet, men jeg ville beholdt ett av våpnene.
Den dagen vil jeg utgjøre reservetroppens reservetropp. Likestilling i 2025 må vel innebære at jeg som kvinne kan håndtere ei børse når det virkelig gjelder?
Helgas jakt ble ikke særlig innbringende – ikke så mye som ei fjær i nettet. Det gjør ingenting, det er naturopplevelsen som er viktigst. De fleste som liker å jakte, er ikke så opptatt av å få skutt. «Jeg begynner å tenke mer og mer sånn som dem gamle jegerkara», sier mannen min. «Dem er mest opptatt av om bikkja har gjort godt fuglearbeid.»
– Vi kan ikke anta at vi ikke skal bruke våpen til å forsvare Nato og Polen
