Raketten på 98 meter vil forsøke å sende en tom mannskapskapsel inn i en fjern månebane, 50 år etter Nasas berømte Apollo-månelanding.
Hvis alt går bra, kan astronauter så tidlig som i 2024 være klare for en runde rundt månen. Nasas mål er å lande to personer på månens overflate innen utgangen av 2025.
Utskyting er planlagt mandag morgen fra romfartsanlegget Kennedy Space Center i Florida.
Stresstest
Den seks uker lange testflygingen er risikabel og kan bli avbrutt hvis noe går galt, advarer Nasa-tjenestemenn.
– Vi skal stressteste den. Vi kommer til å få den til å gjøre ting som vi aldri ville gjort med et mannskap om bord for å prøve å gjøre det så trygt som mulig, sier Nasa-sjef Bill Nelson.
Mye avhenger av hvordan prøvekjøringen går, mener den pensjonerte grunnleggeren av rompolitisk institutt ved George Washington University, John Logsdon. Det blir tøft å gå videre hvis det ender med stigende kostnader og lang tid mellom oppdrag, påpeker han.
– Dette er ment å være det første trinnet i et vedvarende program for menneskelig utforskning av månen, Mars og utover, sier Logsdon.
Prislappen for dette enkeltoppdraget er mer enn 4 milliarder dollar, nesten 39 milliarder kroner. Legger man sammen alle kostnader siden programmet startet for et tiår siden og fram til den planlagte månelandingen i 2025, ender regningen på til sammen 93 milliarder dollar (900 milliarder kroner).
Romfartsprogrammet har fått navnet Artemis, oppkalt etter Apollos mytologiske tvillingsøster.
Rakettkraft
Den nye raketten er kortere og slankere enn Saturn V-rakettene som fraktet 24 Apollo-astronauter til månen for et halvt århundre siden. Men den er kraftigere og har 4 millioner kilo skyvekraft. Foreløpig heter den Space Launch System-raketten, forkortet SLS.
I motsetning til den strømlinjeformede Saturn V, har den nye raketten et par ekstra startraketter festet på, som vil falle av etter to minutter. Dette er samme system som ved oppskyting av tidligere romferger, men disse vil ikke bli fisket opp fra Atlanterhavet for gjenbruk. De vil fortsette å avfyre fremdriftskraft før de ender i Stillehavet i biter. To timer etter utskyting vil kapselen kalt Orion fortsette i full fart mot månen.
Måneskip
Den høyteknologiske, automatiserte Orion-kapselen er oppkalt etter stjernebildet som er blant de lyseste på nattehimmelen. Den er om lag 3 meter høy, dermed romsligere enn Apollos kapsel, og den har plass til fire astronauter i stedet for tre.
Under testflygingen vil en dukke i full menneskestørrelse iført oransje flydrakt innta sjefsstolen, rigget med vibrasjons- og akselerasjonssensorer.
To andre dukker laget av materiale som etterligner menneskelig vev – hoder og kvinnelige overkropper, men ingen lemmer – vil måle kosmisk stråling, en av de største risikoene ved romfart. Den ene overkroppen skal teste en beskyttelsesvest fra Israel. I motsetning til raketten er Orion skutt opp tidligere. Kapselen kjørte to runder rundt jorden i 2014. Denne gangen vil den europeiske romfartsorganisasjonens servicemodul være festet for fremdrift og solenergi via fire vinger.
Flyplan
Orions flytur skal etter planen vare i seks uker fra oppstigningen i Florida til landing i Stillehavet. Det er dobbelt så lenge som astronautene reiser, og hensikten er å belaste systemene. Det vil ta nesten en uke å nå månen, 386.000 kilometer unna.
Etter å ha rundet tett rundt månen, vil kapselen gå inn i en fjern bane med et langt punkt på 61.000 kilometer. Den vil plassere Orion 450.000 kilometer fra jorden, lenger unna enn Apollo. Den store testen kommer på slutten av oppdraget når Orion treffer atmosfæren i en fart på 40.000 kilometer i timen på vei til landing i Stillehavet.
Varmeskjoldet bruker det samme materialet som Apollo-kapslene for å tåle gjeninnføringstemperaturer på 2.750 grader Celsius.
Blindpassasjerer
Polen vil ha felles europeisk rakettskjold
Foruten tre testdukker, har raketten en rekke blindpassasjerer for dypromforskning. Ti satellitter på størrelse med en skoeske vil sprette av når Orion suser mot månen.
Problemet er at disse såkalte CubeSats ble installert i raketten for et år siden, og batteriene til halvparten av dem kunne ikke lades da oppskytingen ble forsinket. Nasa venter derfor at noen vil mislykkes, gitt den lave kostnaden og høyrisikoarten til disse minisatellittene.
Den strålingsmålende minisatellitten skal være OK, og det gjelder også en satellitt som prøver ut solseil rettet mot en asteroide. I en Tilbake-til-fremtiden-hilsen vil Orion også bringe med seg noen månesteiner som ble samlet inn av mannskapet på Apollo 11, Neil Armstrong og Buzz Aldrin i 1969, samt en bolt fra en av deres rakettmotorer, som ble hentet opp fra havet for rundt ti år siden.
Aldrin er ikke til stede ved oppskytingen, opplyser Nasa, men tre av hans tidligere kolleger vil være der: Walter Cunningham fra Apollo 7, Tom Stafford fra Apollo 10 og Harrison Schmitt fra Apollo 17, den nest siste mannen som har gått på månen.
Apollo versus Artemis
Etter mer enn 50 år står Apollo fortsatt som Nasas største prestasjon. Ved hjelp av 1960-tallsteknologi brukte romfartsorganisasjonen bare åtte år fra den første amerikanske astronauten Alan Shepard var ute i verdensrommet, til Armstrong og Aldrin landet på månen.
Til sammenligning har Artemis allerede pågått i mer enn ti år, til tross for at det bygger på det kortvarige måneutforskningsprogrammet Constellation. Tolv Apollo-astronauter gikk på månen fra 1969 til 1972 og ble ikke lenger enn tre dager om gangen. For Artemis vil Nasa benytte en gruppe astronauter som for øyeblikket teller 42. Tiden mannskapene skal tilbringe på månen, skal utvides til minst en uke. Målet er å skape en langsiktig månetilstedeværelse som vil forberede grunnen for å sende folk til Mars. Nasa-sjefen Bill Nelson lover å kunngjøre den første månebesetningen i Artemis når Orion er tilbake på jorden.
Hva blir neste skritt?
Vellykket oppskytning av amerikansk månesonde
Mye gjenstår før astronauter kan gå på månen igjen. En andre testflygning vil sende fire astronauter rundt månen og tilbake kanskje så tidlig som i 2024. Et års tid senere er målet å sende ytterligere fire opp, og to av dem skal berøre månens sørpol.
Orion kommer ikke med sin egen månelander slik Apollo-romfartøyet gjorde, så Nasa har leid inn Elon Musks SpaceX slik at Starship-romfartøyet kan brukes i den første Artemis-månelandingen. To andre private selskaper utvikler drakter som skal benyttes når astronautene går på månen.
Det sci-fi-lignende stjerneskipet ville koble seg til Orion på månen og ta et par astronauter til overflaten og tilbake til kapselen for hjemturen. Så langt har Starship bare steget 10 kilometer. Musk ønsker å sende Starship rundt jorden med de nye og kraftigere Super Heavy Booster før han forsøker en månelanding uten mannskap. Det er bare én hake: Stjerneskipet trenger en påfylling ved et drivstoffdepot i bane rundt jorden før det drar til månen.
Nå har Odysseus landet på månen – USAs første månelanding på over 51 år
