Andreas Ohm hadde akkurat kastet en halv liter øl i ansiktet på en hospiterende doktorgradsstudent da jeg ankom puben.
– Her er det liv, skingret han mot meg mens det dryppet langsomt fra doktorgradsstudenten, som bannende satte kursen mot toalettene.
– Nå må du roe deg ned, sa jeg.
– Ynglingen presterte å si at jeg kom for godt ut av lønnsoppgjøret etter meglingen mellom LO og NHO, sa ingeniørøkonomen.
– Det står jo i alle aviser. Alle er enige om at det var de eldre som ble tilgodesett i oppgjøret. Det som går av med AFP når de er 62 år, kommer jo bedre ut enn noensinne. Stoltenberg tekkes LO med å betale for kalaset. Og du er i den primære målgruppen, sa jeg.
– Jeg er ikke medlem av LO, sa han.
– Hallo? Her på huset har vi en tariffavtale som gir rett til AFP, sa jeg.
– En øl, skrek han mot bartenderen. Nå så jeg promillens skinnende lys i øynene hans. Han satte en dirrende pekefinger i brystet mitt.
– Disse jyplingene – det gjelder deg også – eier ikke skam. Å påstå at vi som har levd en stund ikke fortjener å få nyte årene etter 60, er direkte historieløst, sa han.
– Historieløst?
– Ja. Det er vi som har bygget landet. Vi har slitt i alle år for å bygge Norge. Vi har vært sentrale i vekstperioden etter krigen. Norge er i dag et rikt industriland, ikke et fattig husmannssamfunn, sa han.
– Dere fikk boliglån gratis på 70-tallet, mens vi sliter med dyre lån og skyhøye boligpriser. Nå må vi jobbe lengre for at dere skal kunne late dere på hytta. Men har du hørt at Anne fikk prosjektlederjobben?, sa jeg.
– Åh nei, sa Andreas Ohm.
