Regjeringen vurderer for tiden virkemidlene for morgendagens næringsliv og skal komme med en avklaring i løpet av 2002. I juni presenerte Nærings- og handelsdepartementets prosjektgruppe sine faglige innspill til arbeidet. Signalene er ikke lovende.
Mer nære og presserende behov synes å blir prioritert fremfor langsiktighet og fremfor å skape grunnlaget for fremtidens Norge. Forskningsandelen av BNP vil synke i år 2002 i stedet for å øke - som jo var Stortingets målsetting. Det politiske lederskapet er retorisk, og mener ikke alvor (jfr TU nr 31/02). Og verden omkring oss gir ikke Norge gode karakterer for utvikling av konkurranseevne og innovasjon. For Norge peker svært mange av de fundamentale drivende faktorer for næringsutvikling i gal retning.
Siste "The Global Competetiveness Report" fra World Economic Forum er på vesentlige faktorer alarmerende lesning: Irland, Norge og Island ligger i en 3-statsgruppe av land som uthever seg i at velstandsnivået pr i dag ikke matcher de fundamentale mikroøkonomiske faktorer som vil understøtte en videre økonomisk vekst. Norge kommer meget dårlig ut i nåværende konkurranseevne. Nær det samme bildet tegnes i IMDs "World Competetiveness Yearbook". Norge ligger svakt an i "Government Efficiency", og i "Business Efficiency" - en 19.plass bak Taiwan! Og om ikke dette skulle være nok, UNICE, "Union of Industrial and Employers' Confederation of Europe", viser at Norge kommer ut som et av de tre dårligste landene mht. visse sider ved offentlige reguleringer som hindrer bl.a. innovasjon.
Når skal "nok være nok"?
Typisk for de offentlige insentivene for innovasjon, er den korte levetiden for disse, sett i et innovasjons- eller et forskningsperspektiv. Endringene i dem har til dels vært erfart av næringslivet både som dramatiske og ustabile. Ansvaret for at de riktige håndgrepene gjøres fremover, ligger nå dels på politikerne (vedr. rammebetingelser og offentlige ordninger) og dels på næringslivet (konkrete bedriftshandlinger). Tiden er nå overmoden for å ta noen djerve beslutninger.
Internasjonalt og innenfor EUs direktiver er det gitt et vidt rom for insentiver på næringsutviklingsområdet, og som industrien der spiller opp til. Men slike insentiver synes ikke å ha entusiastisk støtte i de samfunnsøkonomiske miljøene i Norge. Insidere i politiske kretser bekrefter også at for eksempel forskning får kun tildelt smuler. Og de fleste gründerbedrifter driver alt for ineffektivt samfunnsøkonomisk så vel som bedriftsøkonomisk, med et utilstrekkelig apparat for nystartede som ennå ikke tjener penger. Norge er kommet på hæla i forhold til utviklingen bl.a. i Europa.
Hva må så gjøres ?
Holder vi oss til en diskusjon om industrien, må denne tilpasse seg den økonomiske virkelighet i dag, men også ta strategiske beslutninger for fremtiden (jfr gapene over, som ligger bak benchmark-tallene).
Politikerne må
- innføre et bredt og stabilt sett av virkemidler for innovasjon, på linje med de beste i Europa. Her kan det gjøres betydelige fremskritt innen 2 år.
- bestrebe seg på å forbedre den institusjonelle kvalitet i samfunnet (tilgang på velkvalifisert arbeidskraft, forskning på internasjonalt nivå, innovasjonsfinansiering, m.v.) som gjør det attraktivt også for utenlandske bedrifter å etablere visse typer industri i Norge (andre typer enn de som flagger ut).
Industrien må
- bedre produktiviteten og kostnadsposisjonen i hele verdikjeden. Bl.a. bestrebe seg på å hente store gevinster som ligger i logistikkytelse, og akselerert innføring av "intelligent" automatisering
- akselerert utvikling av ny produktkvalitet, og tenke nye produkter/prosesser i lys av miljøfaktorenes økende betydning ("eco-design")- utnytte offentlige virkemidler- tenke langsiktig mht verdien av kompetanse og FoU- endre balansen mellom utforskning og utnyttelse- bedre refleksiviteten, bryte ut av bransjekultur som ikke følger "best practice".
Magne Fjeld,
Dr. techn.
