Construction City er et massivt glassbygg som reiser seg i et landskap av lagerhaller, asfalt og kraner. Bygget ligger i Hovinbyen i Oslo. Et enormt byutviklingsområde som politikerne og planleggerne ser for seg skal bli en forlengelse av indre Oslo by i retning Groruddalen.
En grå vårdag fylles et møterom i tredje etasje av folk som skal få det til. Rundt bordet sitter representanter fra Plan- og bygningsetaten, Klimaetaten og Bymiljøetaten, sammen med private utviklere og energiselskapene Hafslund Celsio og Elvia.
Det er ikke første gang de møtes.
Likevel er det fortsatt krevende. For byutviklingsprosjekter strander sjelden på grunn av manglende vilje eller dårlige ideer. De strander fordi aktørene – offentlige og private – ikke klarer å endre seg selv og systemene de er en del av.
Det er nettopp dette ny forskning nå ønsker å ta tak i.
– Det er lett å peke på andre. Det vanskelige er å se sin egen kjepphest, det man selv ikke vil gi slipp på, sier Hege Hofstad, som er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR. Hun er til stede som observatør.
Hofstad forsker på det som skjer i prosessen fra gode intensjoner til varig endring. Sammen med kollega Gavin McCrory ser hun nærmere på hvorfor så mange gode initiativer stopper opp – og hva som skal til for at de ikke gjør det.
Fra pilot til varig praksis
Hovinbyen Sirkulære Oslo er et eksempel på det som kalles et innovasjonsdistrikt: et byområde der samarbeid om samfunnsutfordringer, som for eksempel nye energiløsninger, er bygget inn i selve stedet.
Det betyr at myndigheter, næringsliv, forskningsmiljøer og innbyggere sitter nær hverandre og jobber sammen om å utvikle, teste og skalere løsninger. Samtidig bidrar de til å fornye området de er en del av.
Et konkret eksempel er den pågående workshopserien, der kommunen, private utviklere og Hafslund Celsio møtes for å finne felles løsninger for energiforsyning i nye bygg og byområder. Det handler også om å samle erfaringer og finne bedre måter å styre på.
Men ett spørsmål gjenstår: Hva skal til for at slike steder skaper dyp, varig endring, ikke bare gode pilotprosjekter som aldri blir en del av normalen?
Fra gode ideer til systemendring
Forskerne er spesielt interessert i evnen til å skape endring som faktisk monner, ikke bare i enkeltprosjekter, men i systemet rundt.
– Vi ser mange spennende initiativ i byene, men altfor ofte forblir de enkeltstående prosjekter. Det vi ønsker å forstå, er hva som skal til for at gode ideer faktisk endrer systemet de er en del av, sier McCrory.
Det krever mennesker og organisasjoner som kan lære av forsøk, tåler å feile og å bryte ned siloer mellom etater og fagmiljøer. Og orker å holde ut når motstanden kommer.
Ambisjoner og barrierer
I Hovinbyen er ambisjonene store. Området skal bli et foregangseksempel på sirkulærøkonomi, der materialer og ressurser brukes om igjen.
Workshopserien i Construction City er en del av dette arbeidet. Her forsøker kommunale etater, utviklere og Hafslund Celsio å finne felles løsninger for helhetlig energiplanlegging i byutvikling, ved bruk av fjernvarme og fjernkjøling.
Men det er krevende.
En deltaker fra Hafslund Celsio påpeker at det er lett å bygge, men vanskelig å komme seg gjennom beslutningsfasene. En representant fra Bymiljøetaten etterlyser et tydeligere politisk mandat: Både det offentlige og det private må få beskjed om å gå i takt.
McCrory nikker gjenkjennende:
– Det er derfor mange piloter strander. Man får ikke skalert dem opp i etterkant. For eksempel får man bygget opp kompetanse innad ett sted, men får ikke overført det til andre steder i etterkant.
Han legger til:
– Innovasjonsdistrikter er ikke bare geografiske områder. De er eksperimenter i å organisere samfunnet på nye måter. Vi er heldige som får jobbe tett med aktører som faktisk prøver å gjøre noe nytt og krevende i praksis.
Hva hindrer endring?
Tradisjonell innovasjonspolitikk har ofte handlet om å støtte teknologiutvikling og vekst, uten å spørre til hva og for hvem.
Ny forskning peker på at politikken i stedet må rettes mot de store samfunnsutfordringene: klimakrise, ulikhet og press på velferdstjenester – og at dette krever endringer i hele systemer, ikke bare smarte produkter.
– Det er lett å skrive fine mål om bærekraft og systemendring. Det vanskelige er å forstå hva slags kapasitet som faktisk trengs for å komme dit, sier McCrory.
Hofstad mener svaret ofte ligger nærmere enn man tror: Gjemt i mønstrene og vanene ingen egentlig vil snakke om. Det vi tar for gitt, som vi ikke er bevisst selv, men som styrer mye av det vi gjør. For eksempel faglige normer, rutiner og samarbeidsformer.
Derfor stiller hun spørsmålet: – Hva er deres kjepphest som dere ikke vil gi slipp på?
Fra forskning til handling
Prosjektet er ikke et der forskerne står på utsiden og betrakter. Gjennom workshops, intervjuer og samarbeidsprosesser lærer forskere og praktikere sammen. Målet er kunnskap som kan brukes direkte av kommuner, næringsliv og sivilsamfunn.
Stemningen i rommet oppsummerer én deltaker slik: – Jeg er betinget optimist. Men det avhenger av om vi klarer å gå fra ord til handling.
Arvild Bruun, en av organisatorene bak workshopen, kjenner seg igjen: – Jeg er også betinget optimist. Men betingelsen er at læringen ikke stopper i et prosjekt, men blir en del av hvordan vi jobber fremover.
Når deltakerne forlater møterommet, ligger Hovinbyen utenfor vinduene som den er i dag – asfalt, kraner og lagerhaller. Det store spørsmålet henger fortsatt i luften.
Ikke fordi ingen vet svaret, men fordi det krever noe de fleste synes er vanskelig: Å se sin egen kjepphest.
Artikkelen ble først publisert hos Oslo Met
Korleis hindrar vi at konstruksjonar bryt saman?
