Mann med munnspray

  • ohm








– Skål, sa Andreas nesten uten stemme i i pubkakofonien.

– Dette blir siste pilsen. Vi skal jo snart på jobb, sa Erik.

– Halleluja, sa Andreas.

– Det ordner seg, mann. Du sier jo selv at det er 20 år siden du og Anne var et par, sa han. Jeg stemte i:

– Det er sikkert bare rykter. Hva kan hun se i unge Carl?

– Amen, sa Andreas.

Vi lepjet øl i stillhet mens klokka langsomt nærmet seg åtte. Morgenavisene var på plass i stativene, og forretningsreisende sjokket forbi med slipsstram holdning. Vi drosjet til jobb mens vi forsøkte å døyve pilslukta med munnspray og Fisherman's Friend.

– Hei, gutter, sa Anne med blid og bestemt prosjektsjefrøst. I lanken hennes hang unge Carl med bustete hår. Han smilte fåret.

– Hehem, sa Andreas.

Han strente resolutt bort til kaffemaskinen, der han meget konsentrert begynte å brygge espresso. Jeg kunne se ham snakke lavt med seg selv. Lyden av et pressluftbor utenfor vinduene overdøvet plutselig alt.

– Kaffe? Kruttsterk, sa Andreas med lys stemme. Jeg tok imot espressokoppen mens ingeniørøkonomen snakket litt mer med seg selv. Flere kolleger kastet skjeve blikk i hans retning i det de feide inn døra.

Andreas småpratet med seg selv og nikket til seg selv, først til høyre, så til venstre.

– Blir du enig?

Han så på meg som om det var første gang vi hadde møttes.

– Var ikke kaffen god? spurte han.

Da kom prosjektsjef Anne bort til bordet. Hun gikk resolutt rundt bordet og bort til Andreas. Der satte hun seg på fanget hans. DYD

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå