For drøyt to måneder siden lanserte EU sin Industrial Accelerator Act. Lovforslaget er ment å styrke industrielt lederskap i strategiske sektorer, fremme avkarbonisering i industrien og øke etterspørselen etter lavkarbonprodukter produsert i Europa. Ambisjonen er det ingenting å si på: EUs industriproduksjon skal økes fra 14,3 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2024 til minst 20 prosent innen 2035.
Forslaget fra EU-kommisjonen er enda et bevis på at nærings-, klima og industripolikk ikke kan sees separat fra geopolitikk. Blant forslagene er krav om europeisk innhold i produkter og løsninger (såkalte Made in Europe-bestemmelser) samt krav om betydelig andel med innsatsfaktorer med lavere karbonavtrykk.
Et byråkratisk problem?
Det er bra at Europa erkjenner alvoret ved at kontinentet mister industriell konkurransekraft, at investeringer flytter ut og at avhengigheten av andre regioner øker. Og det er positivt at EU vil gjøre noe. Men samtidig er det vanskelig å komme unna følelsen av at Europa fortsatt behandler en geopolitisk industrikrise som et byråkratisk problem. For hva er egentlig hovedinnholdet i planen?
- Raskere prosesser
- Kortere behandlingstid
- Mer koordinering.
- Hurtigere tillatelser
Europas problemer, og også Norges, går langt ut over det rent prosessuelle. Vel så foruroligende er mangel på kapital, høye energikostnader, svak investeringsvilje, fragmenterte markeder og global konkurranse fra stater som bruker enorme summer på å bygge industriell dominans.
USA og Kina
For USA og Kina spiller etter helt andre spilleregler. Der Europa fortsatt snakker om prosesser, snakker USA og Kina om makt, kontroll over verdikjeder, energisikkerhet, råvarer, teknologi og industriell kapasitet.
USA vedtok Inflation Reduction Act (IRA) og åpnet for subsidier i størrelsesorden hundrevis av milliarder dollar. Produksjonsstøtte, investeringsfradrag, skatteinsentiver og krav om amerikansk produksjon brukes aktivt for å bygge opp industri.
Kina går enda lenger. Der kombineres statsstøtte, billig kapital fra statlige banker, subsidiert energi, strategisk kontroll over råvarer og massiv utbygging av fornybar energi. IMF anslår at kinesiske industrisubsidier kan utgjøre opptil 4 prosent av BNP. Det er enorme summer, og de investerer dem ikke fordi det handler om å dekke dagens behov, men snarere å bygge kapasitet for å dominere fremtidens markeder. For de vet at industribygging må ha mange års horisont.
Følger ikke samme logikk
Med Industrial Accelerator Act forsøker Europa fortsatt å konkurrere innenfor en mer «lærebokriktig» markedslogikk. Problemet er bare at konkurrentene ikke gjør det samme. Selv opplevde jeg dette tett på, gjennom etableringen av Freyr i Mo i Rana. Det ble lagt industristrategier i Norge, virkemidler ble utviklet, og optimismen var stor. Men i realiteten viste det seg umulig å etablere batteriproduksjon i konkurranse med USA og Kina, da de bestemte seg for å bruke nok finansielle muskler til å bli verdensledende.
I dag jobber jeg med å fylle fabrikkbygget i Mo i Rana med ny aktivitet. Bygget har stått tomt lenge. På mange måter er det blitt et bilde på både Industri-Norge og Industri-Europa. Lokalene er ledige, kraften er konkurransedyktig, og infrastruktur er på plass i parken. Likevel har ingen villet forplikte seg til å satse. Og det mest interessante er kanskje dette: Av alle interessentene jeg har hatt på omvisning, har ingen av dem investert andre steder i Europa, heller.
I denne situasjonen er det viktig at Norge ikke bare jobber for «å bli inkludert» i nye EU-ordninger, men også trykker hardt på at virkemidlene og incentivene skal bli så sterke som mulig. Mer gulrot og mindre pisk.
Vi trenger virkemidler som faktisk utløser investeringer:
- produksjonsstøtte
- investeringsstøtte
- strategiske offentlige innkjøp
- kraftutbygging
- bedre tilgang på kapital
- politikk som bygger markeder for ny industri
Se til Nordsjøen
Det er nettopp slik ny industri historisk er blitt bygget. Se bare på Nordsjøen. Det var nok av skeptikere på 1970- og 80-tallet, som mente det ikke burde bli sløst med skattekroner på noe så risikabelt som oljeutvinning, men langsiktige og dyktige politikere sørget for kloke investeringer som ga forutsigbare rammer for privat næringsliv. Avkastningen på de statlige investeringene kjenner vi godt til i dag.
Dette handler nemlig ikke om å «kaste penger etter prosjekter». Det handler om investering i fremtidig verdiskapning, arbeidsplasser og strategisk robusthet.
For geopolitikken stopper ikke ved EUs yttergrenser. Den skyller også inn over Norge og Nord-Norge.
Er det noe historien viser, så er det at man ikke kan behandle seg til konkurransekraft. Man er nødt til å investere seg til det.
3D-printselskap ser fordeler med handelskrig
