Antall patentsøknader i Norge falt med 6 prosent fra 2019-2023, viser et forskningssprosjekt fra Universitetet i Bergen (UiB). Vi skiller oss negativt fra Europa og Norden, det samme gjelder forskning.
Vi refererer ofte til oss selv som en «råvarenasjon», tung på prosessindustri. En komfortabel forklaring på at vi ligger lavt på forskning og patenter. Men også råvarenasjon er en sannhet med modifikasjoner; vi importerer svært mye.
Vi importerer bauxitt til aluminiumsproduksjon fra Australia og Brasil. Til ferrolegeringer importerer vi både koks, mangan og malm. Til kunstgjødsel importerer vi fosfatmalm fra blant annet Finland, Marokko og Jordan. Rett nok bruker vi norsk kvarts til silisiumindustrien, men likevel står nok ikke betegnelsen «Norge som råvarenasjon» seg helt.
Vi har få gruver i Norge, og da Engebøfjellet gruve åpnet i fjor, var det 40 år siden forrige gang en gruve ble åpnet i Norge. De største gruvene i Norden er i Sverige og Finland.
Råvarenasjon er sant for olje, gass, havbruk og fiske, men for resten er vi plassert nærmere midten av verdistrømmen.
Holder hardt på håndveska
Næringsstrukturen i Norge, Sverige, Danmark og Finland er ulik. Norge er tung på olje og gass, vannkraft, prosessindustri og offentlig sektor. Det skaper et mindre hjemmemarked, og patentene blir mer nisjepreget. Nabolandene er betydelig mer teknologisk orientert.
Norge, med større offentlig sektor, utløser færre patentsøknader. Hederlige unntak finnes, som det patenterte kateteret til sykepleier Marie Steinfjell, men næringslivet står generelt for 80–90 prosent av patenter.
Kulturelt har kanskje AS Norge risikoaversjon. Vi er redde for nye ting, redde for utenlandske selskaper og utenlandske investorer. Vi bruker mindre på både næringsrettet forskning og på grunnforskning. Det er færre investorer i Norge enn i naboland; her investerer man i større grad i eiendom.
Sverige har store private fond for forskning, som for eksempel Wallenbergstiftelsen. Kanskje er dette et uttrykk for «nye og gamle penger», at svenskene har «nedarvet kompetanse» i å tenke flere generasjoner fremover?
Kan ikke leve av hyttefelt
Vi må også spørre oss selv om insentiver er til stede for å fremme mer forskning, og på sikt patenter, i Norge. Hvor stor kompetanse styrerommene har på , varierer nok. Nærmere midten av verdikjeden burde vi hatt en større andel forskning og patentering enn realiteten er.
Norges sterkeste konkurransefortrinn på råvarer er energi: Det er mulig å få gode og langsiktige kraftavtaler. Råvaren vi eksporterer, er i stor grad strøm i form av produkter.
Men her ligger også vår store sårbarhet: Hvis strømprisen stiger mye, samtidig som vi allerede merker nedgangen i olje og gass, da har vi en dobbel utfordring. Da kan ikke kraftkrevende prosessindustri være den eneste industrien, det må være plass også til nye industrier.
Sesongbaserte hyttefelt er «erkenorsk», men Distrikts-Norge kan ikke leve av dette. En slik arealbruk er ikke bærekraftig. Vi har råvarer vi kan utvinne selv, både på mineraler og kraft, men da er vi nødt til radikalt å endre hastigheten på utbyggingen.
50 prosent av energiforbruket er fossilt i Norge i dag. Dette skal over på utslippsfri energi. Det betyr at vi må bygge ut mer kraft. En forutsetning er at linjenettet henger med. Det gjør det ikke i dag. Det går også tregt å lage regelverket for batterier, som kunne vært støtdempere i noen tilfeller.
Mer «Made in Norway»
Forsking må «debugges», slik at flere forstår hvordan næringslivet kan bidra til grunnforskning, enten ved å gi adgang eller selv forske. Norge kan bestemme seg for en «tiltaksperiode» der det gis ekstra insentiver for å forske, og bidra til oppbygging av private forskningsfond.
Både gulvet og styrerommene må gis bedre muligheter til å forstå hva de kan patentere.
Når det gjelder å «omprogrammere» studier til å passe for nye næringer, er jeg optimistisk. «Batterifagskolen» ble utviklet på to år (!) og viser potensen i samarbeid.
Kapital er mangelvare i Norge. Regel nummer én må være å forstå hvordan man tiltrekker eller skremmer vekk investorer. Her går mange i en felle fordi man har meninger om «kapitalister». Da er veien kort til «risikoadferd» hvor man ser på innvendinger mot uventede regulatoriske endringer som syting, og kjører på.
Ett av Norges to strategiske mineralprosjekter har flyttet til Danmark
