Lyd av liv

Oslo-Misano-Oslo: Motorsykler tenner en flamme som brenner om kapp med flammefronten i forbrenningskammeret. Og flammefronten brer seg med økende styrke til stadig nye entusiaster. Glødende entusiasme til tross; moderne motorsykler er en teknologisk anakronisme der gårsdagens teknologi er forfinet og kamuflert med moderne høyteknologi. For enhver ingeniør må motorsykkelen representere et ikke fullført utviklingsprosjekt.

Likevel elsker vi motorsykler. De små fabrikkene har den sterkeste evnen til å tenne entusiasmen. Harley Davidson og Ducati representer to av ytterpunktene.

For meg er det Ducati. Sommeren startet med en pilegrimsferd til Misano og fabrikken i Bologna. Å fyre opp en 90-graders V-twin med desmodromisk ventilstyring gir sitringer gjennom kroppen. To sylindre, desibel og rå kraft hever oss over hverdagens kjas: – Italia, her kommer vi.

Ducatis dype bass

Lyden er unik – og viktig. En dyp og bassfylt brumming kombinert med den karakteristiske lyden av tørr flerplateklutsj skiller Ducati fra alt annet. På vei mot ferjeleiet i svenske Varberg, som er første stopp, funderer jeg litt rundt fenomenet tvangsstyrte ventiler, som er et annet av Ducatis kjennetegn.

Desmodrimisk ventilstyring, dukket opp i konkurransesykler i mellomkrigstiden, lenge før Ducati hadde produsert sin første motorsykkel. Behovet for tvangsstyrte ventiler skyldtes rett og slett at datidens ventilfjærer ikke klarte å henge med. De brøt sammen for ofte. For ekte ducatister er ventilfjærer en skikkelig uting. At moderne ventilfjærer er både billigere og bedre, velger vi å se bort fra: "No orntli svineri", rett og slett.

Etter 13 timer på sykkelen og mer enn 800 km når vi Hamburg: Kjedekontroll. Alt er bra. Friksjonen er høy selv i et godt smurt kjede. Kjedet er tungt, det støyer og er tilgriset med en møkkete blanding av olje og veistøv. Et belte hadde vært bedre på praktisk talt alle måter. Men jeg vil ha kjede. Vi er en konservativ gjeng, både produsentene og motorsyklistene.

Tyskland er ikke noe eldorado verken for motorsyklister eller bilister. Autobahn er anstrengende og lite morsom. Valget faller på DBAutozug, et utmerket transporttilbud med mange likesinnede som velger å sove seg gjennom Tyskland.

Motorsyklene visker ut de sosiale skillelinjene. Etter en dag med hjelm på hodet ser enhver frisyre fettet og ustelt ut. Skinndressen, dekket av insektpuré, bidrar også og alle kan snakke sammen. Noen skal til Gardasjøen, andre til Frankrike. Men alle skal kjøre og kjenner gleden ved kun to hjul. Vi snakker pent om hverandres sykler og tenker at vår egen er uendelig mye penere og bedre.

Høy puls og adrenalin

Neste morgen bærer det ut av München, gjennom Østerrike og Brennerpasset.

– Motorveier er kjedelige. Vi tar av her og følger SS12 mot Trento. Den ser spennende ut, vi har ikke mer enn 400 km igjen å kjøre i dag, så vi har god tid, sier fruen. På denne turen er hun kartleser og gir sine instrukser bakfra. Instrukser fra en kjenner som har kjørt motorsykkel de siste 20 årene preger veivalget: Allerede etter få kilometer er jeg midt inne i selve kjernen i motorsykkelgleden. Drøm og mareritt smelter sammen. Adrenalinet fosser gjennom årene og den delen av hjernen som skal ta seg av fornuftige vurderinger og ansvar, er pakket nederst i toalettmappen under tannbørsten.

Høyrefoten subber bakken, avstanden mellom autovernet og speilet minsker. Ut av svingen, full gass. Førstegiret tar slutt, andre og tredjegir smeller i med karakteristiske ”klakk”. Ny hard innbremsing med lett bakhjulssladd før en skarp venstrekurve. Da oppdager jeg at deler av hjernen har sneket seg forbi tannbørsten, ut av toalettmappen og tilbake på plass. Dårlig gjort. Den minner meg på gamle Newton og hans lover. – De færreste klarer å oppnå større retardasjon enn 8 m/s2, sier hjernen. – Det er fullt mulig å passere 10 m/s2, svarer jeg. – Dessuten vil ikke bakhjulet løfte seg så lett siden jeg kjører med passasjer og bagasje. – Det kan være sand og olje på vegen, dessuten kan du møte en lastebil, påpeker hjernen. Det ender med kompromiss. Jeg raser videre under diskusjonen mens jeg frydefullt gasser, girer, bremser, legger ned og gasser igjen. Av og til hopper hjertet over et par slag. Men hjernen oppnår likevel å redusere hastigheten noe og vi nås igjen av en gruppe på tre tyskregistrerte japanske motorsykler. Veldig flaut.

Frysninger på ryggen

Med glovarme dekk ankommer vi racerbanen i Misano Race Track sent om kvelden. World Ducati Weekend 2000 står på programmet. Sammen med godt over 10.000 andre entusiaster skal vi bejuble hverandre. Og Ducati. Lyden av tusener av Ducatier gir frysninger på ryggen.

Igjen blir gammelt og nytt kombinert på en fascinerende måte. Ducati har satset på Internett. Ved siste årsskifte, nøyaktig klokken 00:00 GMT, lanserte fabrikken en ny modell, MH 900 e, som kun lot seg kjøpe via Internett. 2000 eksemplarer skulle fabrikken lage av den Mike Hailwood-inspirerte replicaen. Pågangen var så stor at halvannen time etter årtusenskiftet brøt serveren sammen. Få dager senere var det kommet 12.500 bestillinger.

På Misanobanen tuslet et slukøret rockeband av scenen. De hadde gitt opp å tenne entusiasmen ved hjelp av skrik, skrål og støy. Nå var tiden inne til å vise den nye MH 900 e. Stemningen var fortettet. De tre første som klarte å legge inn bestilling, skulle få se sine nye Ducatier for aller første gang, en japaner og to amerikanere. Entusiastene hylte og alle Ducatiene fikk hjelp av en kraftig forsterker og store høytalere. – Now I am vejy happy, sa japaneren og tørket en tåre.

Visste du at Ducati og Harley er de eneste motorsyklene som aldri lekker olje? De markerer revir.