Leif Torgersen er ikke så opptatt av smøring i næringslivet, men hvordan skiløpere skal få den best mulige kombinasjonen av gli og feste. Som ansvarlig for Swix forsknings- og utviklingsavdeling, oppsøkes Torgersen når noen trenger kløktige uttalelser om friksjonsforholdene i skisporet. Vi treffer ham på Sintef i Oslo, der smøringsguruen leier kontor og laboratorieplass.
Skismøringens historie kan grovt deles inn i tre perioder, forteller Torgersen. Den første generasjonen går hundrevis av år tilbake og baserte seg på animalske og vegetabilske produkter som tjære, bivoks og fisk- eller dyrefett. Ikke rare greiene, men det fungerte bra som impregnering av trevirke. – Det var ikke uvanlig at skirenn i 1880 og 90-årene ble avlyst på grunn av dårlig føre, sier Torgersen.
Tjære og gummi
Rundt århundreskiftet begynte byborgerne å gå på ski, og da grodde det frem et marked for smøreprodukter i industriell skala. Stort sett var dette tjære innblandet ulike gummitilsetninger, slik som populære Record fra 1902, produsert helt opp til 1970-årene.
En annen blanding fra den tiden var Ernst Selmers smøring, som han kalte Fart og eksporterte til Frankrike. Navnet passet godt blant franskmennene, som kaller skismøring fartage, mens verbet for å smøre ski heter farter. I denne tiden dukket også kjente merker som Brattlie og Østbye opp i markedet. Brattlie oppfant klisteret i 1914 som gjorde underverker på vått og isete føre.
20- og 30-årene regnes som hjemmekokerienes glansperiode. Skisporten hadde tatt av for alvor, og alle løpere med respekt for seg selv utviklet sine egne skismøringer. Kokeentusiastene brukte gjerne mer tid ved grytene enn på å trene. Stort sett ble smøringen laget med tjære som basis, men tilsatt alt fra bek og bildekk til grammofonplater.
Voks
Under krigen i Norge fortsatte utviklingen av skismøring i Sverige. Direktøren for Astra, som allerede den gangen var et stort farmasøytisk selskap, var en ivrig skiløper og ergret seg over mangelen på god smøring. Han innså at dette kunne være et godt marked og satte i gang et forskningsprosjekt for å få frem et skikkelig produkt.
– Dette var startskuddet for den andre generasjonen skismøring, sier Torgersen. På Astra studerte de hvorfor isen og snøen er glatt og hva som skal til for både gli og feste. Resultatet var skismøring basert på raffinerte petroleumsvokser og syntetiske harpikser. Slike syntetiske produkter er i utgangspunktet fargeløse og ble derfor tilsatt de tre ulike fargene vi kjenner i dag for å identifisere temperaturegenskapene; rødt, blått og grønt.
Astra kommersialiserte virksomheten i et eget selskap som, etter en intern navnekonkurranse, fikk navnet Swix. – Forslaget var egentlig Svix, men markedsførerne mente w var bedre for salget, sier Torgersen.
Etter krigen hadde Norge en rekke importrestriksjoner. Derfor ble parallellproduksjon satt i gang i Astras norske datterselskap. I 1964 ble all produksjonen flyttet til Norge.
Plastski
I 70-årene kom det vi kaller glassfiberski. De utmerker seg først og fremst med såler av høymolekylær polyetylen – UHMWPE.
Dette var en revolusjon, ikke minst fordi det endret måten vi smurte skiene på. På treski ble gjerne festesmøringen lagt på i hele skiens lengde, mens nå holdt det med festesonen i midten. Foran og bak fikk skiene glivoks i stedet. Glivoksen er svært lik polyetylenbelegget i skien, men molekylkjedene er mye kortere. Glivoksen kunne også varmes inn i sålen på samme måte som ble gjort med alpinski.
Fluorkarbon
Den tredje og siste generasjonen skismøring dukket opp i 1987. Da klarte italienske forskere å fremstille riktige fluorkarboner i økonomiske kvanta. Teoretisk var det allerede beregnet at slike vokslignende stoffer ville ha overlegne gliegenskaper. Dette ville være den kortkjedede monomerversjonen av Teflon. Den vanlige parafinvoksen har formelen CnH2n+2, der n=22 til 30. I fluorkarbonbasert voks er hydrogenet erstattet med fluor, slik at formelen blir CnF2n+2. – Den kritiske overflatespenningen er ekstremt lav ved bruk av CF-voks, og det betyr at den er svært vannavstøtende, sier Torgersen.
Denne smøretypen brukes først og fremst til glivoks, men har også dukket opp som tilsetning i festesmøring. Dessverre er den ennå meget dyr. Kiloprisen til forbruker ligger på 36.000 kroner pr. kilo, som betyr 700 kroner for en liten boks. Men slike priser skremmer jo ikke de som går for gull. – Vi har ikke tall på hvor mange medaljer som er tatt med vårt Ceraf-pulver, sier Torgersen. Denne vokstypen gir vesentlig bedre gli enn vanlig voks. Det betyr at løperne oppnår både bedre gli og mindre risiko for å smøre seg bort.
Cera-voksen har størst effekt i det vanskelige området rundt null. På svært kaldt og tørt føre gjør den liten eller ingen forskjell. Hvis snøen inneholder mye vann, kan vanlig voks gi kapillært sug som øker den effektive overflaten og reduserer glien.
Alltid en vannfilm
Vann er hemmeligheten bak skiens gli. Det er alltid en vannfilm til stede når du går på ski. Vannfilmen finnes helt ned til minus 70 til 80 grader, og under det blir det som å gå på ski i sand. Optimal tykkelse og dermed lavest friksjon har vannfilmen på minus 4–6 grader. Ved temperaturer på pluss-siden nærmer man seg ren væskefriksjon.
Gammel, grovkornet snø er enkel å forholde seg til. Da kan samme smøring brukes i et større temperaturområde på begge sider av null. Ved finkornet nysnø endrer friksjonsegenskapene seg svært raskt rundt null, og dette vil alltid være en stor utfordring for de som skal smøre ski.
– Det kommer neppe noen ny stor revolusjon på smøresiden. Dertil er det kjemisk-teknisk grunnlaget ikke til stede. Utfordringen vår er stadig å raffinere det vi har, og finne ut hvordan vi tilpasser smøringen til nye og bedre strukturerte skisåler, sier Torgersen.
