Drikkevann er ikke mangelvare i Norge, det merkes på lekkasjetallene fra Norges 1522 vannverk. Oslo kommune startet i 1997 et tiårs program for å redusere lekkasjetallene. I løpet av de årene halverte Oslo lekkasjene fra drøyt 40 prosent av produksjonen til 21 prosent.

Nå er et nytt prosjekt i gang, målet er nok en halvering av lekkasjetallene innen 2020. I landet som helhet eldes ledningsnettet med to år for hvert år som går.

Ikke friskmeldt

– Vi har nok vann, men lekkasjetallene indikerer at ledningsnettet ikke er friskt. Vannet lekker til grøfter, og føres derfra videre til avløpssystemet. Til sist ender det i renseanleggene der det blir behandlet. Et annet problem er at ved intenst regn kan kapasiteten til avløpsnettet bli sprengt, og urenset vann renner ut, sier Sigurd Grande, avdelingsdirektør i Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

Grande presiserer at til tross for lekkasjene er det ingen fare for at urenheter skal komme inn i drikkevannet siden det er overtrykk i ledningsnettet.

– Fornyingen av ledningsnettet må øke med to til tre ganger dagens takt i 2040, og vi må også gjøre noe med avløpsnettet om vi skal klare kravene i vannrammedirektivet fra EU som trer i kraft i 2015, sa professor Oddvar Lindholm på VA-dagen på MEF-dagene (Maskinentreprenørenes Forbund).

Private ledninger

I tillegg til disse tallene er det betydelig lekkasje fra private stikkledninger som kommunen ikke har oversikt over eller ansvar for. Her er det en mange-bekker-små situasjon.

Grande vil ikke prøve å sette et tall for hvor langt ned lekkasjetallene kan gå innenfor fornuftige økonomiske rammer.

– Det finnes ikke noe endelig tall. Danskene er nede i fem-seks prosent lekkasjer, det kan jo være et fint mål. Men de bruker grunnvannet som vannforsyning, det er dyrt og vanntilgangen er mer begrenset enn hos oss.

I Oslo er det neste store prosjektet å hente vann fra Holsfjorden på Ringerike. Kombinasjonen av mindre vannforbrukende industri og reduksjonen i lekkasjene har ført til at utbygging av Holsfjorden som vannkilde har vært utsatt i mange år.

– Det har vært inne og ute av planene helt siden 1960-tallet Siste gang det ble utsatt var i 1997, forteller Grande.

Voldsomt marked

Grande skisserer et rehabiliteringsmarked på vann- og avløpssiden som vil vokse i de kommende årene og holde seg godt i mange år framover.

– Våre analyser viser at vi må doble innsatsen i forhold til forrige plan. Rørsystemet er bedre kartlagt, og de verste svakhetene er tatt, men gjennomsnittsalderen øker for hvert år og det samme gjør vedlikeholdsbehovet.

I forrige tiårsplan brukte Oslo kommune 565 millioner, i den som nå starter er det budsjettert med 1,2 milliarder kroner. I vann- og avløpsetaten ønsker de at flere entreprenører skal ta no-dig-metoder i bruk.

– Vi skal jo doble aktiviteten. Entreprenørene har vært flinke, men det er ikke mange nok som behersker dette. Dessuten tror jeg flere kommuner vil ta det i bruk. Det er nå dokumentert at man sparer både miljø og kostnader også utenfor tettbygde strøk ved å benytte no-dig. Bare i Oslo øker vi omfanget av rehab til vann og avløp til 250 millioner kroner.

Foregangskommune

– Oslo kommune har vært et lokomotiv for no-dig metoder, ikke bare i Norge men i hele Norden, sier Arve Hansen, VA-ingeniør hos Aslpan Viak. Han mener at det begynner å løsne for no-dig metoder nå og forteller at han har hatt prosjekter i både Vestby og Skedsmo der det har kommet inn fire meget gode anbud fra entreprenører.

– Nå skjer 20 prosent av ledningsfornyelsen ved no-dig. Det er ikke mange årene siden det kun hadde kommet et eller to anbud. Det er en krevende teknikk, og det tar nok en tre års tid før kompetansen er på topp. Når kommunene begynner å bruke dette så vil entreprenørene også lære seg teknikkene, tror Hansen.

I Oslo ble det første gang trukket strømpe i et eksisterende avløpsrør i 1977.

– Det var noen forsøk på 70-tallet, men først på 80-tallet ble det tatt i bruk. Nå øker det. Vi har oppdrag i Trondheim, Ålesund, Kristiansand, Skedsmo og Hamar-området akkurat nå, forteller Hansen.

Kunnskapsmangel

En av de større og mer erfarne no-dig entreprenørene er Kristian Olimb i Østfold. Daglig leder Tor Erik Olimb bekrefter at interessen er økende fra både kommuner og private.

– Men fortsatt sliter vi litt med å selge inn andre teknikker enn graving. Alle kjenner graving, men no-dig er ukjent, sier Olimb.

– Er ikke det litt rart, spesielt når det er så mye rimeligere enn å grave?

– Jo, det er rart. Men vi har en evig kamp, både overfor konsulenter og kommuner. Det er kommuner som er interessert i no-dig, men som ikke vet hvordan et slikt anbud skal settes opp og hvilke krav de skal stille. Mange ganger må vi være konsulenter for konsulentene, det blir litt vanskelig noen ganger.

Naboloven

Naboloven bidrar til å gi no-dig teknikkene et løft.

– Ja, vi har fått en jurist til å gå gjennom dette for oss. Det viser seg at på grunn av ulempene med graving er kommunene faktisk pålagt også å vurdere andre metoder, bekrefter Hansen.

Det kan fort bety at det kan oppstå tilfeller der lovverket hindrer kommunene i å grave hvis no-dig er et fullgodt alternativ. Da kan det bli satt fart i bruken, om ikke de økonomiske begrunnelsene skulle være nok.

Men de økonomiske motivene burde være gode nok, mener Hansen. Han trekker frem en rekke eksempler der Asplan Viak har prosjektert renovering av gamle rør med store lekkasjer. Besparelsene kan være meget store.

Norgesrekord i no-dig

I siste halvdel av januar ble det satt ny norgesrekord i rørtrekking uten graving.

Det var Kristian Olimb som la et 525 meter langt kloakkrør av typen PE 315 SDR 17 med kappe.

For å legge nye rør uten å grave forutsetter det løsmasser, aller helst leire eller silt. Først bores et pilothull fra start til ende. Så fjernes styrehodet og en borekronr eller en rømmer festes til borestrengen. Denne rømmeren settes i rotasjon av strengen, og det hele trekkes tilbake mens borevæske blir spylt inn. Bak rømmeren er det festet en svivel som stanser rotasjonen, og deretter er røret festet. Så blir røret trukket gjennom hullet.

– Det er rekord på land, under vann har vi trukket enda lenger, sier Øystein Olimb.

Dette er no-dig

No-dig-metoder er en fellesbetegnelse på teknikk for fornyelse av gamle vann- og avløpsledninger, eller etablering av nye VA-ledninger, med ingen eller minimal graving.

Det er mange no-dig teknikker som kan deles inn i følgende hovedområder:

• Rørtrykking: I jomfruelige løsmasser trykkes et meiderør direkte gjennom massene, eller som varerør for innføring av nytt medierør.
• Boring: I jomfruelige løsmasser etableres et nytt medierør direkte, ved styrt fremføring av stålstreng og opp¬rømming/direkte inntrekking av nytt rør.
• Boring i fjell eller kombinasjonsmasser: I fjell eller i kombinasjonsmasser bores et hull direkte, eller boring og fortløpende innføring av stål varerør, for innføring av nytt rør.
• Rørinnføring: I det gamle røret foretas direkte innføring av nytt rør.
• Utblokking: Det gamle røret blokkes ut med et konisk utblok¬kerhode av stål, påmontert nytt rør for fortløpende innføring.
• Strømperenovering: I det gamle røret føres det inn en fleksibel foring basert på glassfiber eller epoksy impregnert med en herdende harpiks, som trykksettes, legger seg ut mot eksisterende rørvegg og herdes på stedet.
• Tettilsluttet rør: I det gamle røret føres det inn et foldet eller inn¬snevret rør, som trykksettes og legger seg ut mot eksisterende rørvegg.
• Belegg: I det gamle røret foretas påsprøyting direkte på ek¬sisterende rørvegg, med et to-komponent stoff, som herder på stedet.

Kilde: Miljøblad nr. 90 2009