Gjennom prinsippet om "gjennomløpende ansvar" og såkalte EPCI-kontrakter (Engineering, procurement, construction, installation) for modifikasjonsoppdrag legges svært mye ansvar og risiko på leverandørene.
Særnorsk marked
Det er de internasjonale ingeniørselskapene lite interesset i. Dermed etableres et særnorsk arbeidsmarked for ingeniører og ingeniørmangelen blir større enn nødvendig.
Hans Kristian Skjold i konsulentselskapet Inventura er spesialisert innen kostnadsstyring og innkjøp. Inventura er også blant de mange selskapene som opplever et enormt stramt marked for ingeniører.
– Prisene på innleide ingeniørtjenester ligger på minst 20 prosent over hva det normalt ville kostet for en fast ansatt, sier Skjold.
Nye rutiner
Han undrer seg over hva selskapene gjør for å skaffe mer ingeniørkapasitet i markedet.
– Oljeselskapene, særlig Statoil, har i forbindelse med siste runde med tildeling av vedlikehold- og modifikasjonskontrakter endret kontraktstrategiene sine. Ved å sette ut kontraktene feltvis i stedet for områdevis som tidligere, har de åpnet for at mindre leverandører kan by på kontrakter, og det har skapt flere konkurrerende virksomheter. Men den organiske tilveksten av ingeniører blir ikke større, sier Skjold.
For stor risiko
– Man kan utdanne mennesker, med det vil ta tid. Man kan importere noen, eller åpne opp markedet for internasjonale aktører. Men da må kontraktene gjøres mer attraktive for dem, og tilpasses den risikoprofilen som de opererer med i andre markeder, sier Skjold.
– Mens de norske selskapene har lært seg å leve med den risikoen, er det en risiko som flere av de utenlandske selskapene ikke villige til å ta, sier Skjold.
Dermed begrenser man reelt sett konkurransen til et mindre marked i Norge, og det er i seg selv prisdrivende på grunn av kapasitetsmangelen.
Han foreslår at oljeselskapene splitter EPCI-kontrakter i mindre deler, og overlage grensesnittstyring og koordinering til en egen leverandør gjennom en managementkontrakt.
Kostnadene eskalerer
Uten tilførsel av betydelig ny ingeniørkapasitet til ettermarkedet vil kostnadene vokse over alle dimensjoner, og operatørselskapene vil få et problem med å gjennomføre prosjektene sine.
– Hvem er taperen i dette? De som ikke kommer inn i norsk marked, eller de som må betale høyere pris for tjenesten?, spør Skjold.
Norsk Industri stiller seg også kritiske til kontraktene som deres medlemmer må inngå for å sikre seg arbeid.
– Vi ser at kundene (oljeselskapene red. anm) kontraktsmessig strekker ansvarsstrikken lengre og lengre mot leverandøren. De må stadig ta på seg mer ansvar for ingeniørarbeid som andre har utført, og følge opp leveranser som kunden har bestilt, sier bransjesjef for olje og gass i Norsk Industri, Runar Rugtvedt.
Vil få standardkontrakter
Han sier de er i en prosess hvor de diskuterer med oljeselskapene hvordan man kan få mer balanserte kontrakter gjennom å utforme standardkontrakter.
– Dagens kontrakter medfølger at noen ikke vil by på dem, men også en underleverandørene risikerer å måtte ha ekstra forsikringer. Det eskalerer kostnader, og fører til flere diskusjoner i prosjektene, sier Rugtvedt, som understreker at han snakker for de norske leverandørene, og ikke de internasjonale.
Mer mangfold
Statoil sier de ønsker leverandører som gir den beste leveransen og føler selskapets standarder, uavhengig av tilholdssted for leverandøren.
– Vi hadde en strategi om å øke mangfoldet og konkurransen i vedlikeholds- og modifikasjonsmarkedet. Det gjorde vi også; fem selskaper fikk avtaler med Statoil, hvorav to nye, sier informasjonssjef i Statoil, Ola Anders Skauby.
Han påpeker at Statoils hovedleverandører har et stort antall underleverandører, både i Norge og i utlandet.
– Dette gjør at ringvirkningene av kontraktene med Statoil kan være større og mer sammensatt enn dette bildet viser alene, sier Skauby.
