Se for deg at du sitter og prater med en venn eller forretningspartner, og at han ber deg om en liten tjeneste.
Det kan for eksempel være at han ikke har kontanter på seg, og derfor spør om du kan legge ut for middagen dere nettopp har spist sammen. For de fleste av oss vil det være helt uproblematisk så lenge vi har penger til det.
Det blir imidlertid fort annerledes hvis vi under middagen har kranglet litt. Kanskje vår venn har anklaget oss for å ha gjort noe galt, for så å følge opp med å utbryte ”jeg stoler ikke på deg lenger!”.
Da er tilliten brutt, og de fleste ville være betenkt med å låne penger til en person som sier noe sånt til oss. Den kjappeste måten er ødelegge tillit er å selv erklære sin misstillit til noen. Det er ingen som vil si at “jeg stoler på deg” hvis de først får høre “jeg stoler ikke på deg”. Slik fungerer det på det personlige plan i personlige relasjoner, og også på et mer overordnet samfunnsnivå.
Tillitssamfunn
Det norske samfunnet er et tillitssamfunn. Vi stoler på hverandre, på myndighetene og deres representanter, samt på bedriftene vi kjøper varer og tjenester av.
Dette gjør oss til et godt samfunn å leve i, og Norge er et velfungerende økonomisk økosystem som følge av det.
I motsetning til for eksempel USA kan vi fylle bensin først og betale etterpå, samt at kjøpere og selgere ikke trenger å stille med hver sin megler eller advokat når vi skal kjøpe eller selge en bolig.
Tilliten er så høy at vi nordmenn stort sett inngår muntlige avtaler, og det går som regel helt fint. I Norge er da også en muntlig avtale like bindende som en skriftlig.
Ifølge professor Alexander Cappelen ved Norges Handelshøyskole ligger Norge på topp i verden når det gjelder tillit, og han fremhever at vi som samfunn sparer enorme summer på grunn av det.
Høy tillit fører til bedre samarbeid, og reduserer bruken av dyre kontrolltiltak. Cappelen går så langt som å si at tilliten mellom folk er en viktigere ressurs for norsk økonomi enn oljen.
Denne høye tilliten er under vedvarende press, og kan ikke tas for gitt. Som det siviliserte og velutviklede samfunn vi er, må vi erkjenne tillitens viktige rolle og forsvare den mot inngrep som kan undergrave den. Den største av disse truslene, er overvåkning.
Vi er et lettskremt folkeslag. Det skal ikke mer enn en uspesifisert terrortrussel til før politiet utrustes med våpen uten at det først diskuteres i Stortinget, og når det skjer en terrorhandling er vi raske med å rope på handlingskraft hos våre politikere.
De svarer med den samme hammeren hver gang, og det går knapt noen måneder mellom hver gang noen kommer med nye overvåkningsforslag.
Datalagringsdirektivet
En av de verste hittil var Datalagringsdirektivet. Det la opp til at teleselskapene og bredbåndsleverandørene skulle pålegges å lagre informasjon om når du ringer, hvem du ringer, hvor lenge samtalen varer, og hvor dere befant dere i seks måneder.
Tilsvarende skulle det også lagres hvem du sender SMS til, samt hvor du befinner deg når du sender eller mottar en SMS.
Datalagringsdirektivet ble vedtatt med knapt flertall i Stortinget, men ble heldigvis stanset før det ble implementert som følge av en dom i EU-systemet.
Ideen om å overvåke alt og alle forsvant imidlertid ikke, og blant overvåkningsentusiastene er det mange som mener at Datalagringsdirektivet ikke gikk langt nok.
I høst kom det frem at PST ønsker å samle inn “big data” fra blant annet sosiale medier, og andre digitale spor. Tanken er at de ved å ha en komplett oversikt kan identifisere mønstre, og at dette vil gjøre det lettere å finne potensielle terrorister og kriminelle.
Problemet er at man med dette i praksis sier at de må overvåke oss alle i tilfelle vi på et senere tidspunkt gjør noe galt. De kunne like gjerne sagt “vi stoler ikke på dere”, og det fører samfunnet vårt inn på et farlig spor.
Våpenkappløp
Disse tiltakene har etter hvert slått tilbake mot myndighetene. Det er så enkelt som at aksjon er lik reaksjon, som de sier i fysikken. Når myndighetene iverksetter overvåkning, vil det første mottiltaket være å beskytte seg.
Dermed må myndighetene trappe opp med mer avanserte metoder hvis de ønsker å gå videre, og det vil igjen føre til ytterligere mottiltak.
På veien mister befolkningen tillit, samtidig som de kriminelle får det lettere å beskytte seg selv når de kan hekte seg på den jevne borgers sikkerhetstiltak.
Som et eksempel på det kan det nevnes at Apple har implementert en ny krypteringsløsning på sitt iPhone-produkt etter Snowdens avsløringer. Den er nå designet på en måte som gjør at de ikke lenger kan låse opp innholdet på mobiltelefonene, noe som betyr at de ikke lenger kan gi politiet tilgang selv om de har en rettslig kjennelse.
Dette provoserer FBI og andre politienheter, men er en naturlig konsekvens av et våpenkappløp de selv har vært med på å starte.
Enn så lenge har ikke USAs massive overvåkning gått direkte ut over tilliten til norske bedrifter, men det betyr ikke at norsk næringsliv ikke har merket overvåkningen på kroppen.
I et TV-intervju har varsleren Edward Snowden gått ut og fortalt at NSA også driver med industrispionasje. Det har ikke blitt bekreftet at amerikanerne har benyttet sitt overvåkningsregime til å hjelpe egne bedrifter med forretningshemmeligheter fra konkurrenter i vennligsinnede land som Norge, men det vil være naivt å tro noe annet.
Amerikanske IT-giganter som Google, Apple, Microsoft og Cisco taper da også milliarder av kroner på det internasjonale markedet som følge av at både offentlige og private aktører nå kvier seg for å kjøpe IT-tjenester fra leverandører som tvinges til å jobbe som myndighetenes forlengede spiontentakler.
Det tar lang tid å bygge tillit, men det går fort å rive den ned. En enkelt dårlig erfaring vil ofte være nok til at en privatperson eller en bedrift kvier seg for å inngå en ny avtale.
Konsekvensen blir at vi blir mer mistenksomme, og så tar vi grep for å sikre oss. Det vil igjen føre til færre handler, og større transaksjonskostnader når vi først gjør det.
Skaper problemer
Overvåkning skaper flere problemer enn det løser.
For det første vil det gå kraftig utover personvernet og enkeltindividenes frihet, noe som kan føre til at folk legger bånd på seg selv og blir mer forsiktig med hva de tør å si, mene og gjøre i offentligheten og på nettet.
For det andre vil det få økonomiske konsekvenser ved at man blir mer mistenksomme i handler med andre som følge av lavere tillit til offentlige myndigheter og private tjenesteleverandører.
For det tredje vil det også gå ut over kampen mot terror og alvorlig kriminalitet ettersom det vil bli et digitalt våpenkappløp mellom overvåkerne og de som føler seg urettmessig overvåket.
Redde politikere som lar seg styre av frykt løper terroristenes ærend når de argumenterer for - og vedtar - nye overvåkningslover.
Siste nytt på denne fronten er Regjeringens forslag om å gi politiet utvidet tilgang til å jamme mobilsignaler og sette opp falske basestasjoner uten å først få en rettslig godkjenning.
De skal ikke engang trenge å informere teleselskapene, og tiltakene skal kunne settes i gang som forebyggende tiltak - i tilfelle noen velger å gjøre noe galt. Det skal ikke mye fantasi for å se hvordan dette kan misbrukes, og det vil redusere tilliten til vårt viktigste verktøy - mobiltelefonen.
Overvåkning er ikke løsningen på problemet. Overvåkning er problemet.
