Hun var den heteste kandidaten til den ledige prosjektsjefjobben. Vi kunne se at både hun og direktørene lo kontrollert.
– Ryktene sier at hun kommer til å få jobben, sa jeg.
– Hm, sa Andreas Ohm. Han hadde en vind i ansiktet nå. Det blåste friskt i kinnene hans.
– Du må ha kjent henne svært godt siden du rødmer nå, sa jeg.
Han stivnet på stolen.
– Det er lenge siden, sa han mens han nøye studerte espressomaskinens oppbygning og vi hørte en svak svisjelyd fra glassdører som åpnet og lukket seg.
– Hallo, Andreas, sa kvinnen.
– Anne, svarte han.
– Du er blitt eldre. Men du har fortsatt den gutteaktige sjarmen, sa hun.
– Hrmf, sa Andreas.
– Men jeg må stikke. Får jeg denne jobben, ses vi nok snart, sa hun og feide klikk-klakkende ut av lokalene.
Hun etterlot seg kilende parfymeduft og svanger stillhet.
Jeg kikket på ingeniørøkonomen. Han bladde heftig i avisa med urolige fingre. Vinden i trynet hans hadde ikke løyet. Øreflippene hans glødet.
Han merket at jeg så på ham. Men han løftet ikke blikket.
– Var dere kjærester?
– Nei, sa han lavt og kikket rundt seg. – Vi var elskere, sa Andreas Ohm.
