Klarer seg ikke uten hjemmebrent

De fleste av landets 159 middelalderkirker er restaurert med mørtel laget med vanlig portlandsement. Det var en tabbe – resultatet er fuktskader og andre uhumskheter.

Tingelstad gamle kirke ble påbegynt i 1220 og er en av våre 159 middelalderkirker bygget i stein. Feilaktig utført restaurering må nå gjøres om igjen.Foto: Joachim Seehusen

Restaureringen har tre delprosjekter. Taket skiftes, så erstattes sementbasert mørtel med mørtel av brent kalt. Til sist må sørøstre hjørne, til venstre i bildet, fundamenteres bedre for å stanse en pågående setningsskade.Foto: Joachim Seehusen

God og vel 30.000 spon dekker taket på kirken. Til venstre for tårnet nylagt spon som ennå ikke er tjæret. Foto: Joachim Seehusen

Morten Stige fra Fabrica ved to av veggene. Den til venstre er forsøkt utbedret med vanlig mørtel mens på veggen til høyre er denne hakket bort og erstattet med mørtel av brent kalk.Foto: Joachim Seehusen

Opprinnelig var kirken pusset med kalkt, og var helt hvit. Rester av pussen ere synlig på disse steinene. Kirken kan bli pusset på nytt, men avgjørelse er ikke tatt - folk hukommelse er kort, og det er i dag ingen i live kjenner Tingelstad gamle krike som noe annet enn en gråsteinskirke.Foto: Joachim Seehusen

De bygget solid i middelalderen, her toppen av vestveggen, som er 160 centimeter tykk. Metallnettingen er lagt for å hindre fulger, spesielt kaier har vist interessee for å bruke kirken.Foto: Joachim Seehusen

Kirkeverge Ole Jakob Dyrnes, til venstre, sammen med Morten Stige ved hjørnet der det er setningsskader. Sprekker oppstår i muren, som må sikres bedre.Foto: Joachim Seehusen

Jo Toftdahl i ferd med å legge de siste sponene på det nye taket. På korgavlen har tre av de som restaurerte kirken med en mørtel basert på portlandsement gjennom 1890-årene signert arbeidet, som de gjorde i god tro. Øverst Lars Lander, sannsynlig leder av arbeidene, så M. Hagen og Gudbrand Olsen Bortenfor.Foto: Joachim Seehusen

Sponene på taket, og på gavlen på vestveggen, er festet med store tredybler. Bildet viser innsiden av vestveggen.Foto: Joachim Seehusen

Detalj fra taket, med vindskie skåret ut i ett stykke, som originalt. Ved forrige restaurering var de satt sammen av to stykker i flere lengder. Såsees endene på sponene, påført gjære i flere lag. Kirken er ikke tilkoblet strøm, ledningen er en lydavleder.Foto: Joachim Seehusen

Takverket med sperrebind er en kompleks konstruksjon. – Jeg tviler på om en moderne ingeniør hadde klart å lage noe slikt, sier Morten Stige.Foto: Joachim Seehusen

Knutpunkter i tre var en gang enerådende standard, som her i takkonstruksjonen. Forskningsrådet har finansiert et prosjekt der målet er å utvikle trebaserte knutepunkter også for moderne bygg.Foto: Joachim Seehusen

Gulvbordene stammer fra 1400-tallet og er kanskje Norges eldste gulv, men i god stand uten behov for noen form for restaurering eller utskifting.Foto: Joachim Seehusen

Det er vanlig å henge modell av skip i kirkenes hovedrom, som omtales som skip. Dette er formodentlig gitt som gave av Karen Hedevig Riis.Foto: Joachim Seehusen

Veggmaleriet på nordveggen er fra 1632 og viser det dansk-norske riksvåpenet slik det ble utformet etter Fredrik II's erorbring av Ditmarsken i 1559.Foto: Joachim Seehusen