Ingen krise på Sula

På Sula utenfor Ålesund ligger Fiskerstrand Verft AS, der det har ligget i hundre år. Verftet har 130 fast ansatte og ikke sjelden like mange innleide, og bygger, moderniserer og reparerer båter for 250 millioner kroner i året. Eieren, sivilingeniør Rolf Fiskerstrand, er tredje generasjon til å drive verftet og er samtidig styreleder i organisasjonen Norske Verft. Akkurat nå er han dels opptatt av å bygge en ny hall bak den forrige nye, dels av den nye supertråleren som ligger klar for utrustning ved hovedkaien, sammen med tre andre skip.

Her er et yrende liv: En kar kommer travende med et firtoms rør over skulderen og en pakke sveisepinner i neven, og møter en elektriker med verktøykasse og kabelbunt. Sånt skjer hele tiden mens vi er på besøk. Verftskrise? I hvert fall ikke på Sula.

Trenger folk

– På sett og vis har vi vel snarere et luksusproblem enn en verftskrise, sier Rolf Fiskerstrand ettertenksomt. – Det er faktisk skikkelig problematisk å få tak i folk, også lærlinger. Vi kan tilby all verdens ordninger og opplæring, ungdommen later til å sky et yrke de kanskje opplever som kaldt, skittent og stressende. Sånn sett har bransjen et profilproblem, som vi som bransje må gjøre noe med så fort som bare det; selv skulle vi forlengst ha gjort det, men du vet – hverdagen krever sitt.

Men tilbake til dette med profileringen: I virkeligheten er det et kjempeartig puslespill å skulle reparere og/eller modernisere et skip; du vet nesten aldri hva du finner under overflaten, og spillerommet for improvisasjoner og oppfinnsomhet er enormt. Samtidig lærer de yngre enormt mye av de gamle revene, akkurat slik de fleste av oss en gang gikk i skole i virkeligheten. Slik blir det lag av, uten altfor mange fancy konsulenter som driver lagbygging for en. Men vi skal ikke se bort fra at gode råd om lagbygging trengs både her og der.

Gikk i lære

Selv gikk Fiskerstrand i lære på verftet hver sommer og fikk ingenting gratis – olje på nevene og småsår i huden var hverdagskost. Etter hvert ville unge Rolf bli ingeniør, og gikk på marinteknisk linje på Ingeniørhøgskolen i Ålesund, før han gikk tilbake til arbeidslivet på kaikanten. Deretter ble det til – etter enda noen år med olje, oppfinnsomhet og moro – at han gikk marinteknisk på NTH og begynte i Aker. Offshore var gøy det også, men så ble det på tide å ta over på Sula, og siden har han vært der.

Rolf Fiskerstrand er en ekte møring, slik vi opplever ham: Driftig, oppfinnsom, omgjengelig, dyktig til å drive med lav intern friksjon og absolutt brukbar avkastning. Forholdet til de ansatte er preget av kollegialitet og respekt – respekten bunner mer i mannens kunnskaper og adferd enn i dette at han er tredje generasjons eier.

Nok utstyr

Selvsagt har verftet det de trenger av utstyr, smart nok er en del av det kjøpt i Tyskland etter hvert som verftsindustrien der nede ble omstrukturert. Dette er typisk: En maskin for honing – innvendig sylindersliping – av motorsylindre bygget de selv, snarere enn å kjøpe en ny. – Hvorfor skulle vi bruke en million eller fem når vårt eget maskinverksted kunne lage en på en uke eller noe slikt? Moro var det og, forteller verftseieren.

– Den digre flytedokka du ser der ute, ble bygget nede i Tyskland i 1943. Maken til stål finner du ikke noe annet sted. Kranen som står på dokka er tysk, den og, men tjue år yngre. Slik har vi modernisert verftet uten å måtte bruke hundre millioner på det. Sånt går an når det meste vi gjør, er reparasjoner og ombygginger; et og annet nybygg blir det og, men da basert på skrog sveiset i utlandet. Vi klarer ikke å konkurrere på selve stålarbeidet. Til gjengjeld får vi jo drive med det morsomme: Montering, innredning og uttesting.

Allianser er tingen

På spørsmål om hvordan norske verft skal bli flinkere, nevner han dels samarbeid, det å bruke hverandres sterke sider i kompletterende allianse, dels kunnskap- og lagbygging.

– Om ett verft er særlig gode på nybygging av trålere, mens naboverftet i vika innafor er bra på reparasjoner av mellomstore skip, så får de samarbeide og supplere hverandre snarere enn å konkurrere hverandre i hjel. Om vi får til dette å dyrke det vi er gode på, får vi konkurransedyktige verft. Særlig om det blir slik at de politiske rammebetingelsene i Norge og i Europa blir rettferdige og forutsigbare. Når det gjelder kunnskaper, viser jeg til Maritimt kunnskapssenter inne i Ålesund, det har vært i drift et års tid og ser ut til å lykkes, sier Rolf Fiskerstrand.