I 2007 og 2008 ble lufta i den internasjonale romstasjonen ISS overvåket av gassmålesystemet ANITA – med stor suksess.
Atle Honne heter SINTEF-forskeren bak analyseverktøyet. Nå har ANITA gitt ham den prestisjetunge prisen SAE Wright Brothers Medal.
Blant flypionerene
Honne hadde ikke hørt om prisen før han fikk beskjed om at han hadde vunnet. En kjapp Wikipedia-visitt senere var det klart at han nå befinner seg i celebert selskap. Siden 1927 er prisen blitt delt ut til forskere som har gjort store bidrag til alle aspekter luft- og romfartsteknologi.
– Jeg er overrasket og stolt på egne og SINTEF-miljøets vegne. Man blir ydmyk av å se på listen over tidligere prismottakere – ettersom man i all beskjedenhet jobber med måleteknikk – og føler historiens sus fra brødrene Wrights første flyging, sier Honne som til daglig er seniorforsker ved SINTEF IKT.
Han mottar bronsemedaljen med det inngraverte bildet av Wright Flyer under SAE Aerotech-konferansen i Toulouse i oktober.
Vant «gassmåle-VM»
ANITA (Analysing Interferometer for Ambient Air) ble fraktet opp til ISS med romferga Endeavour (STS 118) 9. august 2007. Da systemet returnerte etter ett års drift, var det ikke fordi det ikke virket, men som følge av en ommøblering på romstasjonen.
Opptakten til ANITA var et slags åpent VM i gassmåling som NASA lanserte i 2000. Kort fortalt besto konkurransen i at NASA delte ut to kompliserte blandinger og ba deltakerne forklare hva de besto av. En konkurranse som Honne og hans kolleger vant. Systemets hardware er utviklet og bygget av det tyske romfartsindustriselskapet Kayser-Threde.
Den nå prisbelønte artikkelen handler om å sammenligne ANITAs målinger med andre målinger om bord på ISS. Gullstandarden på området har vært å ta gassprøver i naturlig form og frakte dem til Jorda i små beholdere og analysere dem her. Det tar typisk uker og måneder, mens ANITA måler i tilnærmet sanntid.
Myggen og elefanten
Systemet identifiserer gasser ved hjelp av optiske målinger. Det måler det optiske spekteret i det infrarøde med høy tidsoppløsning og er konstruert for å måle forurensing av lufta i konsentrasjoner i lavere ende av ppm (deler per million) til øvre ende av ppb (per milliard).
– Hver gass har en fin signatur som er lett å kjenne igjen. Problemet er at de ligger oppå hverandre og at noen er kjempedigre og andre bitte små. I tillegg er det støy, forklarer Honne.
Han beskriver det å måle mange gasser samtidig som å lete etter både myggen og elefanten, der sistnevnte har en tendens til å skygge for førstnevnte.
Samtidig og raskt
Gassmålinger er viktige ved bemannet romfart. Som på jorden damper gasser av fra vegger, interiør og utstyr i en romstasjon. Også menneskekroppen avgir gasser, mens andre gasser kan skrive seg fra lekkasjer eller overoppheting.
I verdensrommet demonstrerte ANITA også evnen til å se gasser som andre måleinstrumenter ikke oppdager. For eksempel avdekket systemet en lekkasje fra et kjøleanlegg på ISS.
.png){kind=logo}
– Dette var en lekkasje man hadde registrert på annet vis. Men ANITAs analyser viste i detalj når og hvor mye av den ufarlige gassen perfluoropropan som hadde lekket ut. Analysene avslørte også at spesielle luftrensetiltak som ble forsøkt, ikke virket, slik at de raskt kunne oppgis til besparelse av både energiforbruk og slitasje. Hvis dette hadde vært en lekkasje man ikke merket om bord, kunne ANITA varslet den med én gang og vist hvordan utslippet utviklet seg og hvorvidt rensetiltakene fungerte. Det finnes nok av farlige gasser, for eksempel CO fra ulmebrann, sier Honne.
Anvendbar teknologi
– Hva skjer med ANITA nå?
– Vi jobber med videreutvikling. Kayser-Threde skal lage et nytt instrument, mens vi skal forfine analysene, forteller Honne.
Slik ny teknologi gjerne har sin barndom i den krevende romfarts- eller forsvarsindustrien, vil også denne SINTEF-metodikken være anvendbar andre steder enn i en romstasjon. For eksempel i ubåter, fly, laboratorier og til overvåking av industriprosesser og miljøutslipp. Dessuten er målet å gi ANITA fast stilling på ISS.
